Den nederlandske saksofonisten Bo van der Graaf kjenner muligens en del av våre lesere fra bandet ICompani, som han har vært en frontfigur for i mange år. For noen år siden ble han invitert av Jinjazz i hjembyen Nijmegen til å lage en «carte blanche»-konsert hvor han fikk relativt frie tøyler. Han inviterte med noen av sine favorittimprovisatører som han har spilt med i ICompani pluss flere andre prosjekter om å være med, og dermed var prosjektet på plass.
En av hans favorittinnspillinger i jazzen er live-innspillingen «Circle Paris» fra 1971 med saksofonisten Anthony Braxton, pianisten Chick Corea, bassisten Dave Holland og trommeslageren Barry Altschul utgitt på ECM. Han lot seg inspirere av denne innspillingen da han skulle gjøre dette prosjektet, noe man enkelt fostår når man ser platecoveret, som er en ren kopi av det nærmest legendariske albumet fra 1971. Og den 20. september 2020, ble konsert og liveinnspilling gjort i Bresl i Nijmegen, hvor han spilte sammen med vibrafonisten Andre Groen, pianisten, keyboardisten og vokalisten Christoph Mac-Carty, bassisten Dion Nuland og Michel Mulder på bandoneon og keyboards.
Vi får åtte komposisjoner, to gjort av van der Graaf, to av Dion Nuland, ett par kollektive improvisasjoner, pluss Gary Peacocks «Vignette» og Wayne Shorters «Nefertiti». Og de åpner med van der Graafs «Love at First Sight» med van der Graafs altsaksofon i en vakker og tilbakelent intro, før resten av bandet kommer tungt inn med en fin bakgrunn, og vi forstår inspirasjonen fra det legendariske «Circle»-bandet. Og herfra og ut, er dette pur glede.
Vi kjenner jo godt til van der Graaf fra tidligere, og hans evne til å lage groovy musikk som får det til å swinge på en utmerket måte. Og selv om ICompani er et adskillig større band enn det vi møter her, så får vi litt av det samme uttrykket, men mer nedstrippet og «ærlig».
Det er van der Graaf som er den førende solisten gjennom store deler av innspillingen. Men ikke slik at det blir et solokjør. Han slipper til de andre musikerne der det føles naturlig, og særlig synes jeg Mac-Cartys relativt «harde» pianospill gjør seg godt i sammenhengen.
En del av den nederlandske jazzen består, i stor grad, av musikere som heller mot det anarkistiske og frie. Ikke minst med forbilder som Instant Composers Pool og Willem Breuker Kollektief og de enkeltstående prosjektene de musikerne har holdt på med opp gjennom årene. Og mye av dette finner vi også igjen, til en viss grad, i dette bandet. Men van der Graaf og hans gode, musikalske venner tar ikke «galskapen» like langt som de forannevnte. Musikken vi får her er en god blanding av det anarkistiske og det mer «streite» jazzuttrykket. Men at det er nederlandsk, er det aldri tvil om.
Jeg er overbevist om at musikerne som var med på de fem «originale» «Circle»-innspillingene vil nikke anerkjennende til det de får høre her. Det samme gjør jeg, for dette er en liveutgivelse med usedvanlig mye glede og energi. Vi får fine komposisjoner, og ikke minst synes jeg van der Graaf overbeviser stort som ledende solist. I tillegg synes jeg hele «holdet» av musikere gjør en glimrende jobb med å fullføre dette prosjektet, både solistisk og i ensemblespillet, og gjøre det til en sann glede å lytte til. Og et spesielt godt trekk med prosjektet har vært å ha med bandoneon, som gir en god dybde i ensemblespillet.
«Jin-Breble-Concert» er blitt en ytterst forfriskende liveinnspilling som oser av glede og pågangsmot, med musikere som virkelig «gir jernet» på denne konserten.
Anbefales!
Jan Granlie
Bo van der Graaf (s), Andre Groen (vib), Christoph Mac-Carty (p, keys, v), Dion Nuland (b), Michel Mulder (bandoneon, keys)
