Den franske saksofonisten Daunik Lazro startet sin profesjonelle karriere som musiker i bassisten Saheb Sarbibs orkester på tidlig 1970-tall, et godt forhold som varte gjennom det meste av 1970-tallet, og som førte til tre plateinnspillinger. Etter hvert gikk han fra spill i større orkestre, til å gjøre solo-saksofonkonserter og duetter. På 1980-tallet spilte han med mange på den europeiske improviserte frijazzscenen, som de to han samarbeider med på den platen vi her omtaler – bassisten Jean-Jacques Avenel og cellisten Tristan Honsinger. I tillegg samarbeidet han mye med fiolinisten Carlos Zingaro, trommeslageren Christian Rollet, saksofonisten Evan Parker, trombonisten George Lewis, bassisten Joëlle Léandre og pianisten Irène Schweizer. På midten av 1980-tallet utvidet han sitt virkeområde til også å omfatte danse- og teaterprosjekter. Han dannet en fin trio i 1987 med saksofonisten Michel Doneda og perkusjonisten Lê Quan Ninh, og spilte på mange av de store europeiske festivalene og turnerte også i Canada. Og i en periode gjorde han en rekke duetter med amerikanske Joe McPhee. Han har vært fast i stallen til FOU Records i en lang periode, og nå får vi et opptak fraThéâtre et son double i Dunois, den 9. mai 1982.
Cellisten Tristan Honsinger har i mange år blitt regnes som en av de mest kreative musikerne innenfor den nederlandske og europeiske jazzen. Han var med i Misha Mengelberg og Han Benninks helt særegne ICP Orchestra (Instant Composers Pool), samtidig som han gjorde en rekke andre utfordrende prosjekter med alle de «tøffeste gutta i klassen». Han forlot dessverre denne verden den 5.august i 2023, og i den senere tid er det kommet flere eldre opptak med den «gale» cellisten, som absolutt er verdt å få med seg.
Bassisten Jean-Jacques Avenel var opprinnelig selvlært. Han begynte sin karriere med å delta i frijazzen, og spilte med Steve Waring, Colette Magny og Don Cherry, før han gikk i kompaniskap med Noah Howard, Frank Wrights kvartett og François Tusques’ Intercommunal Free Dance Music Orchestra. Fra 1975 begynte han å bli assosiert med forskjellige bandene i mange størrelser ledet av Steve Lacy, også kvintetten som i tillegg til Lacy og Avenel besto av saksofonisten Steve Potts, trommeslageren Oliver Johnson og pianisten Bobby Few, og tidvis også vokalisten Irene Aebi 2. Han spilte med Steve Lacy i nesten 30 år, og spilte mye i Europa og USA, og deltok på mer enn tjue plateinnspillinger. I tillegg var han å høre med Butch Morris på 1980-tallet, og David Murray på 1990-tallet. Han har jobbet med europeiske pianister som Benoît Delbecq og Gaël Mevel, men også amerikaneren Mal Waldron, og australieren Chris Cody, i tillegg til musikere som Richard Galliano, George Lewis, Pharoah Sanders, Archie Shepp, Dino Saluzzi, Paul Bley og flere andre.
På denne konserten får to lange «strekk», hvor hvert «strekk» inneholder to «komposisjoner». Den første, «Improv including» som inneholder Lazros «Pat» og Honsingers «Ever Never», og den andre, «Inprov including» som inneholder Lazros «Cordered» og Avenels «Canoë». Og hvis du virkelig er ute etter solid, europeisk frijazz slik den skal serveres, så er denne trioen noe du skal sjekke ut. De går friskt ut med Lazro i det lekne hjørnet, og med de to strykerne liggende tett bak. Her har de etter alle solemerker blitt enige om en slags stemning, også «fyrer de den af», som danskene sier, i et felles landskap hvor ikke altfor mye er avtalt på forhånd. I denne sammenhengen er noter et utyske, og med tre musikere som forstår hverandre godt, blir dette et herlig «måltid» kreativ musikk.
I dag er det mange musikere som begir seg ut i denne formen for frijazz, men det er ikke ofte vi hører den like tett og fin som her. Ofte er musikken mer «planlagt», og musikerne har «mer å gå etter». Men her føles det som at det meste er spontant. Lazros altsaksofon er ofte relativt skarp, og han lytter fint til de andre, mens Honsingers cellospill har vært et slags forbilde for mange nyere cellister innenfor jazzen, men ingen opptrer med like stor frihet som Honsinger. Og i tillegg til å gjøre nesten a,lt som er mulig med celloen, fungerer han også som en slags vokalist. Kanskje han kommer med meldinger til de andre musikerne i hvilken retning han vil gå, for det skjer, i hovedsak i hans egen «komposisjon» «Ever Never», hvor han styrer «skuta» med stor myndighet. For en del år siden hørte jeg ICP Orchestra i Grand Park under Chicago Jazz Festival. Og da hadde Honsinger ansvaret for å starte konserten med dans og heftig messing, for å jage bort alle onde ånder som hadde forvillet seg opp på scenen. Og hhans vokale bidrag i «Ever Never» kan tidvis minne litt om hans grenseløse opptreden i Chicago, hvor amerikanerne ikke forsto stort av hva som foregikk.
Og det er ingen tvil om at Honsinger var en utmerket «frijazzer» og fri improvisator. Og selv om han, stort sett, holder seg i nærheten av de andre to, så er cellospillet, enten det er fingerspill eller med bue, strålende. Særlig har jeg stor sans for hans komposisjon, hvor han får bestemme, og avlevere flere strålende soloer. Og bassen til Avenel er hele vegen gjennom helt der framme i lydbildet, hvor han ikke lar noen av de andre musikerne få hvile.
Dette er en «god, gammel» frijazzutgivelse, som krever en hel del av lytteren, om han eller hun skal holde følge med hva de tre foretar seg. Dette er overhodet ikke bakgrunnsmusikk eller musikk man setter på mens man holder på med andre ting. Her kreves konsentrasjon for at man skal få med seg den intense kommunikasjonen mellom de tre. Og aller helst skulle man vært til stede på konserten for virkelig å få med seg alle detaljene. Men spiller du denne musikken høyt, så er muligheten for å få med de fleste detaljene til stede. For gjennomgående er dette strålende og ytterst kreativ musikkutfoldelse man nesten iikke hører noen steder i dag.
Jan Granlie
Daunik Lazro (alto saxophone, tubausax), Tristan Honsinger (cello, vocals), Jean-Jaques Avenel (double bass)
