Jeg mener bestemt at Bergenspianisten Dag Arnesens gjennombrudd som musiker kom med bandet Ny Bris på begynnelsen av 80-tallet, og platen «Ny Bris» som kom på Odin Records i 1982. Med Ny Bris skapte de noe helt nytt innenfor den norske jazzen, med sterke inspirasjoner mot Carla Bleys litt sirkusaktige jazz.
Etter den tiden har Arnesen beveget seg mer mot den tradisjonelle pianojazztrio-stilen, med forbilder i Bill Evans og hans like (hvis de finnes), men fremdeles med et par lillefingre hos Carla Bley. Det førte blant annet til trilogien «Norwegian Song», hvor mye av musikken var hentet fra den norske folkemusikkskatten.
Nå er han ute med nok et prosjekt, som både har «Norwegian Song» og den mer tradisjonelle pianotrioen i seg. Sammen med bassisten Ole Marius Sandberg og trommeslageren Ivar Thormodsæter, gir de oss 11 låter, hvor noen er gjort av Arnesen, mens det resterende består av den tradisjonelle «Bonden i bryllupsgarden», Cole Porters «What Is This Thing Called Love», Dave Brubecks «In Your Own Sweet Way», George R. Paultons «Love Me Tender» og Finn Ludts norske barnesang «Lille Måltrost».
Og hele veien er dette en ytterst gjennomført innspilling, hvor Arnesen og hans to musikalsk venner blomstrer. Arnesens egne komposisjoner er tidvis glitrende, hør bare på andresporet «Grynte», som er akkurat så vindskjev som den skal, og når han tar for seg «Yellow Feathers», så minner han litt om danske Carsten Dahl, når han tar på seg den lyriske capsen. Og når han tar tak i komposisjonene andre har gjort, så ligger han ikke et mikrosekund etter de store jazzpianistene i historien. Den tradisjonelle «Bonden i bryllupsgarden» swinger upåklagelig, og når man hører «What Is This Thing Called Love» kan man godt se salige Bill Evans for seg.
Og slik fortsetter det. Trioen gjør en fin tolkning av Brubecks «In Your Own Sweet Way», og i Arnesens egen «Svendsen ordner alt» er alt på stell i en vakker og gjennomtenkt ballade som swinger nydelig.
Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til den gamle Elvis-svisken «Love Me Tender», men Arnesen og hans kumpaner gjør låte med stor respekt og lyrisk anslag, før de er på vei inn mot landing med Arnesens egen «I Remember This», hvor musikerne igjen er i det lyriske hjørnet, og hvor Keith Jarrett dukker opp i bakhodet. Her får vi en strålende bass-solo fra Sandberg, som nesten er verdt plateprisen alene, før de avslutter denne festen av en plate med Finn Ludts «Lille Måltrost», en låt som alle nordmenn kan og har sunget siden de var små barn. Bare det å begi seg ut i dette landskapet er en prøvelse, siden dette langt fra er en jazzlåt, i alle fall ikke før Dag Arnesen Trio startet å bearbeide den. For her får vi en aldeles nydelig versjon av låta, som her blir omgjort til en swingende og ytterst vakker og lyrisk sak.
Dette er blitt en plate med tre av Bergens beste musikere samlet for å tolke kapellmester Arnesens komposisjoner, dandert med noen perler fra musikkhistorien, som til sammen har blitt en nydelig plate. Lyden fra Pentagon Room i Reksten-samlingen i Bergen er strålende, noe det bør vanke et glass eller to til Morten Skage som står som ansvarlig for lyden. Og for den som er ute etter musikk som varmer langt inn i hjerteroten nå i vinterkulden, så er det en god idé å gå til anskaffelse av «Pentagon Tapes».
Jan Granlie
Dag Arnesen (p), Ole Marius Sandberg (b), Ivar Thormodsæter (dr)
