Når man mottar en plate med fire musikere man overhodet ikke kjenner til fra før, så hjelper det på interessen at de i coveret siterer forfatteren Hunter S. Thompson. Når man blir presentert for hans sitat «All energy flows according to the whims of the Great Magnet», så får man for seg at vi vil møte en frittgående trio med høy sigarføring og mye energi.
Men det er ikke energi og frittgående musikk man møter når man setter på «City Abstract». Dan McCarthy er en vibrafonist som, for å si det mildt, ikke spiller så ulikt Gary Burton. Mest på den måten at han har slått av vibreringsfunksjonen (heter det det?) på instrumentet. Han er bosatt i Brooklyn, noe som skulle tyde på kreativ musikkutøvelse, kommer fra Canada, og han har spilt med folk som Steve Swallow, Ben Monder, Mark Feldman, Pat LaBarbera, Ingrid Jensen, Robin Eubanks med flere, så også her kan man forvente realt «trøkk i svingene». Ved siden av han møter vi gitaristen Ted Quinlan, bassisten Pat Collins og trommeslageren Ted Warren, musikere man ikke kjenner fra før, men som bidrar fint gjennom hele dette albumet for at musikken til McCarthy, Pat Metheny, Keith Jarrett og Carla Bley skal låte slik kapellmesteren har tenkt.
Og det starter fint med McCarthys hyllest til Carla Bley, «Bleyto For Carla Bley», hvor Gary Burtons ånd svever fint over vannene. Men det er ikke snakk om å ta komposisjonen vekk fra det man kan forvente når en relativt streit kvartett gjør en hyllest til Bley. Men det låter fint. McCarthy er en god vibrafonist, og gitarist Quinlan kan nesten høres ut som en ung Pat Metheny.
Og da forstår man raskt hvilken vei dette vil gå. Vi snakker slutten av 70-tallet. Gary Burton Quartet med Pat Metheny, Steve Swallow og Dan Gottlieb.
Andresporet, «Midwestern Night Dream» er en vakker ballade skrevet av Pat Metheny, mens tredjesporet, den kjente «Coral» er gjort av Keith Jarrett. Denne låta er det nesten umulig å lytte til uten at Gary Burton, som gjorde noen strålende versjoner av låta, dukker opp i bakhodet, og jeg er overbevist om at 99% av alle som får servert denne i en «Blindfold» vil gå for Burton.
Og slik fortsetter det. Vi får McCarthys «Go Berserk», hvor man gjerne kunne gått adskillig mer berserk enn her, men siden det er den hurtigste og mest «rocka» låten, var det kanskje helt ok med den tittelen (?). Her imponerer Quinlan med fint gitarspill og endelig «kliner» også Warren til med fint trommespill, «Sparrow Lake», som er en deilig ballade og «Other Things Of Less Consequence» som nesten kunne vært fortsettelsen på forrige låt. En ballade som fungerer fint, før de gjør Carla Bleys «Utviklingssang» (en tittel som i sin tid kom fra Vestnorsk jazzsenters Bo Grønningsæter under en turné med Carla Bley og et nordisk storband i Norge, så vi hever glasset med Riserva Rudi og tar den som en tribute to «Don Bo»). Den var en kommentar fra Bley rundt kampen om Alta/Kautokeino-vassdraget i Finnmark, som pågikk for fullt på den tiden. Jeg har tidligere stort sett har hørt den i stort format, selv om den også forefinnes på Bley, Swallow og Andy Sheppards settliste, men å få den som ensåpass rolig ballade forteller den mye om en kamp man tapte og som her blir en slags lengsel etter det som var.
Så runder de av med McCarthys «Thoughts And Reveries», som igjen bringer tankene tilbake til Gary Burton og Pat Metheny. Nå har riktignok Quinlan en litt annen lyd i gitaren enn Metheny, men det er også den eneste forskjellen på de to. Og ringen sluttes egentlig når de helt til slutt gjør «Desert Roads For Gary Burton». For den måtte bare komme – hyllesten til Gary Burton, for hele denne platen er så influert og inspirert av vibrafonisten som lagde )og lager) en rekke strålende plater, særlig i løpet av sine mange år i stallen til ECM. Og hyllesten i denne låta er deilig, som jeg er overbevist om at Burton selv setter stor pris på. Låten swinger lett og ledig med et nydelig tema, fint spill av alle i bandet, og som oppsummering er dette en innertier.
«City Abstract» er en fin plate fra en gjeng musikere som tidligere ikke har funnet veien inn i min platesamling. Men der står det mange plater med Gary Burtons navn på coveret, så om Dan MacCarthys nye plate vil gjøre noe med hvor ofte jeg plukker fram en vibrafonplate, vet jeg ikke. Men den står der, og vil nok bli spilt når behovet for deilig vibrafonjazz melder seg for sterkt.
Jan Granlie
Dan McCarthy (vib), Ted Quinlan (g), Pat Collins (b), Ted Warren (dr)
