Dan Pitt er en gitarist, komponist og improvisator som for tiden er bosatt i Toronto, Canada. Opprinnelig kommer han fra Hamilton, Ontario, hvor han begynte å studere gitar som 10-åring. Gjennom tenårene spilte han musikk både på skolen og med band i hjembyen. Etter hvert fortsatte han med å studere jazz ved Mohawk College med gitaristen Bob Shields som lærer.
Senere flyttet han til Toronto og fikk sin bachelorgrad i musikkfremføring ved University of Toronto. I løpet av sin tid der spilte han med mange musikere ved universitetet. I tillegg gikk han også på School for Improvisational Music hvor han hadde David Torn, Brad Shepik, Ben Monder, Michael Formanek og Tony Malaby som lærere og mentorer. Han spiller regelmessig over hele Toronto i en rekke musikksjangre og ensembler. Han leder sin egen improgruppe, Dan Pitt Trio, med bassisten Alex Fournier og trommeslageren Nick Fraser. Debutplaten deres, Fundamentally Flawed, ble sett på som «et album som er rikt på kompleksitet, original kreativitet og sofistikert musikerskap.» (JazzMusicBlog).
I 2021 utvidet han trioen gruppen til en kvintett og spilte inn albumet Wrongs. Utvidelsen inkluderte Naomi McCarroll-Butler på altsaksofon og bassklarinett og Patrick Smith på tenor- og sopransaksofon.
På deres seneste utgivelse, Horizontal Depths, får vi åtte komposisjoner av Pitt, og hadde jeg ikke visst bedre, så ville jeg (kanskje) ha påstått at kvintetten kom fra Berlin. For det er mye i den musikken vi får servert som like godt kunne vært gjort av et Berlin-basert band, med det særegne lydbildet vi får fra en rekke band derfra.
Musikken er gjennomgående gitarbasert, men med de to treblåserne, utvides lydbildet på en relativt spennende måte. Og i åpningssporet, «27 Hours», som jeg synes er den mest vellykkede låten på platen, får vi drivende og fint triospill, med flott tromme- og bass-spill under et nesten riffbasert gitarspill, som de to treblåserne legger seg fint på. Riktignok synes jeg saksofonene ligger altfor langt bak i lydbildet i forhold til resten, men spisser man ørene får man med seg drivende, kreativt, pågående og fint saksofonspill fra begge to. Vi får en fin solo av kapellmesteren, og det hele kan minne om en rekke band både fra Berlin og andre siden av «dammen», og særlig fra noen av saksofonistene som holder til i Brooklyn.
Tittelsporet får vi i to versjoner, «Part One» og «Part Two», den første som andrespor og den andre som det nest siste sporet. Den første delen er også gitarbasert, og med fint blåserunderlag i en kanskje litt for kort «avdeling», før vi får «This Is Fine», som er en fin blåserbasert sak med bassklarinett i front i en nesten sangbar sak, som fungerer fint, før de beveger seg inn i en kort og relativt rocka sekvens. Men hele tiden ligger det fine blåserspillet i front.
Deretter følger den roligere «The Sorrow», hvor Pitt får vist seg godt fram med sitt mer lyriske spill sammen med bassklarinetten, før de gjør «Echo Park», også med gitaren som førende element i et bakteppe som legger forholdene godt til rette for de to blåserne. Her synes jeg de godt kunne ha sluppet seg mer løs, for jeg føler de blir litt for bundet av gitarspillet, før det hele blir mer svevende, og Terje Rypdal dukker opp i bakgrunnen. Særlig fra hans periode med Chaser-trioen (med Bjørn Kjellemyr på bass og Audun Kleive på trommer). Også her vil jeg fremheve saksofonspillet, selv om jeg synes tenorsaksofontonen blir litt «tynn», før Pitt igjen legger på riffet med energisk trommespill i bakgrunnen.
«Tautologhy» er mer i Rypdal- og Chaser-landskapet – i nærheten av The Chasers nydelige låt «Ørnen», før blåserne kommer smygende inn og gjør låten personlig. Så følger del to av tittelsporet, platens lengste og mest ettertenksomme komposisjon, før de avrunder med den morsomme tittelen «Lester Sleeps In», hvor det bare er tittelen som minner om den gamle «standarden» «Lester Leaps In», som Count Basie’s Kansas City Seven spilte inn første gang i 1939 som en hyllest til Lester Young. Her får vi en rolig ballade som også kan være en hyllest til Lester Young, men i et adskillig roligere landskap enn låten som er blitt en mye spilt standard.
Dette er blitt en fin plate som har utvidet gitartrioformatet med to utmerkede treblåsere, hvor jeg spesielt liker bassklarinettspillet til Naomi McCarroll-Butler.
Pitt har skrevet åtte fine komposisjoner som starter energisk og spennende, men som roes litt for mye ned etter hvert som platen skrider fram, etter min mening. Men det er et hyggelig bekjentskap, og ideen med å utvide trioen til en kvintett føler jeg har vært en god idé.
Jan Granlie
Dan Pitt (electric guitar), Naomi McCarroll-Butler (alto saxophone, bass clarinet), Patrick Smith (tenor saxophone, soprano saxophone), Alex Fournier (double bass), Nick Fraser (drums, cymbals)
