Pianisten Daniel García ble født i Salamanca, en by i Spania, som ligger omtrent midt mellom Madrid og Porto, i 1983. Som student ved Berklee College of Music i Boston gikk han i skole hos pianisten Danilo Pérez. Pérez ble en mentor for García og hadde en avgjørende innflytelse på hans musikalske utvikling. «Musikk handler om sannhet og selverkjennelse», sier García. «Først da kan du trenge dypere inn i ting og finne ditt eget kunstneriske uttrykk, og Danilo viste meg vei».
I 2011 mottok han prisen for beste jazzopptreden i Berklee. Deretter spilte han med musikere som Arturo Sandoval, Greg Osby og Perico Sambeat. Vestlig, klassisk musikk bidro også til å bane hans vei til å bli artist. Før han dro til USA, studerte han klassisk piano ved Castilla y León-konservatoriet i hjembyen Salamanca, en av de beste institusjonene for avansert musikkutdanning i Spania: «Mens jazz handler om hva, fokuserer klassisk musikk på hvordan», sier han, «og god teknikk gir meg friheten til å uttrykke akkurat det jeg føler.
I sin trio, som vi møter her, har han med seg bassisten Reinier «El Negrón» og trommeslageren Michael Olivera, pluss gjestene Gilad Hekselman og vokalistene Lau Noah og Verónica Ferreiro på hver sin låt. 11 av de 12 komposisjonene er gjort av Garcia, mens den siste (spor 11), «La Tarara» er en tradisjonell låt. Trioen spilte på jazzmessen Jazzahead i Bremen i 2022, og en video fra den konserten kan du se under.
Før man setter på en plate med en musiker med «latinsk», fyrrig blod, som har studert under Daniel Pérez, har man umiddelbart et inntrykk av hva denne musikken dreier seg om. Jeg tenker utmerket teknikk, «førstemann til 100»-spill, og frapperende, tekniske og rytmiske løsninger, hvor det er et godt stykke mellom balladene og sammenligningen med for eksempel en pianist som Bill Evans.
Men de starter lyrisk og fint i «Paz», og jeg føler at mine forutanelser blir gjort til skamme. Vi hører straks at vi har med en dyktig pianist å gjøre. Og i den korte solo-låten loves det beste. Men så er de over i «Gates to the Land of Wonders» er de der jeg hadde regnet med å finne dem. Pianospillet er fremdeles innenfor det lyriske, men har er det raske vendinger, hvor både bassisten og trommeslageren må telle mye for å holde følge. Men det er ikke slik hele vegen. Garcia viser sine tekniske egenskaper, før de er over i den mer lyriske «Wonderland», med fint bass-spill i starten, før Garcia spiller et «lystig» tema, som låter svært syd-europeisk.
Jeg husker første gang jeg hørte den finske pianisten Iiro Rantala og hans trio, hvor det virkelig «gikk unna i svingene». Og litt av en samme følelsen før jeg av å høre Garcia. I denne låten blir lydbildet litt annet ved at Hekselman bidrar med fint gitarspill, men sammen med trioen blir det litt «uoversiktlig», siden alle musikerne skal vise seg fram, slik at gitaren, som er dubbet i alle fall i to lag, blir det litt for mye av det gode.
Så gjør de «Mi Bolita», som er nok en vennlig sak, men med noe klokkespill-greier innimellom som jeg synes ødelegger, eller forstyrrer litt i det tekniske spillet, før Garcia roer litt ned i mellomspillet og mot slutten, før vi får «Resistance Song», som føyer seg godt inn i tradisjonen med raske taktskifter, korte stopp og bruk av mange toner i temaet, før vi får fint pianospill med et litt stressende komp. Her bidrar også Olivera med vokal mot slutten.
I «You and Me» er det vokalen til Lau Noah som fører an i en fin låt hvor Garcia må ha hentet inspirasjon fra hjemlandet. Og Noah bidrar med fin vokal som gjør dette til en av de fineste låtene på plata. Og her roer de andre musikerne seg ned, slik at det er Noahs vokal som blir det viktigste, og det er lett å høre at vi ikke er så veldig langt fra Portugal og fadoen. Så følger «Tears of Joy», og vi er litt tilbake i det vanlige med mange toner og det som stresser meg litt med sånn musikk. Men selv om dette er en relativt rolig låt, skal alle tre på død og liv spille fryktelig mange toner.
«Withness the Smile» er også et slags «hurtigløp», når vi aller mest trenger en «fem-mil» eller et «landeveisritt», før vi får «A Little Immensity», som starter med bass i et rolig landskap, før pianoet kommer inn og jeg får mulighet til å senke skuldrene. Men det går ikke lang tid før, også denne låten, overlesses med pianotoner, som ei elv i vårløsningen. Og jeg blir bare enda mer stresset igjen. Men innimellom, der bassen får regjere, låter det fint, før vi får den tradisjonelle «La Tarara», med nydelig, lidenskaplig og lyrisk pianospill. Og når vokalen til Verónica Ferreiro kommer inn, føler vi oss enda nærmere Portugal, på grunn av hennes relativt sterke vibrato i stemmen. Men med de to vokalistene blir stemningen en helt annen, og selv i solopartiene til garcia tar han det relativt rolig, selv om han også her skal presse inn mange toner.
Så avslutter de med «The Path of Life», som er en fin avslutning, hvor de, stort sett, klarer å ta det relativt rolig. Men hele veien lurer det noe i bakgrunnen, slik at jeg sitter litt på nåler og venter på «førstemann til 100». Men de klarer å holde seg rimelig i skinnet, selv om låten bygges mer og mer opp, så holder de det fint nede hele veien.
Når jeg hører mange av disse musikerne gjerne fra Mellom-Amerika, eller, som i dette tilfellet, en pianist som har studert hos en av dem, tenker jeg ofte at de bør roe seg ned og, i alle fall, la noen av tangentene på pianoet få hvile litt innimellom. Men det er noe med den musikalske kulturen hvor det skal spilles mange toner, nesten uansett, noe som kan bli relativt anmassende innimellom. Alle disse pianistene er utmerkede teknikere, men jeg skulle ønske de kunne lytte mer til, for eksempel Bill Evans, og la tonene få tid til å «synge ut», før de må vike for 1000 andre toner.
Innimellom synes jeg de klarer å begrense seg på denne platen, særlig i de to låtene med de kvinnelige vokalistene, og i den siste låten. Men ellers blir dette mange toner som ikke er nødvendige for å få fram de fine komposisjonene. Men slik er tradisjonen, og siden dette er trioens tredje utgivelse på ACT, så er det vel et behov der ute for slik «førstemann til 100»-jazz.
Jan Granlie
Daniel Garcia (piano, vocals), Reinier «El Negrón» (double bass), Michael Olivera (drums, vocals), Gilad Hekselman (guitar), Lau Noah (vocals), Verónica Ferreiro (vocals)
