Tubaisten Daniel Herskedal kommer fra Molde, men har tilbragt mye tid i København, sammen med medstudent og fotballfiende Marius Neset (fra Os utenfor Bergen, og en ihuga Brann-supporter). Så skulle noen av dem i studio for å lage plate, så måtte det bli i sommerferien, da hverken Molde eller Brann spilte kamper.
Herskedal har de senere årene gjort flere plater i eget navn, og han er i ferd med å bli noe så originalt, som en jazzstjerne på tuba.
Med seg på sin nyeste utgivelse har han bratsjisten Bergmund Waal Skaslien, cellisten Svante Henryson, pianisten Eyolf Dale og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken. Alle komposisjonene er laget av Herskedal, og hele veien, gjennom de 10 sporene, er han den toneangivende musikeren.
Når man går i studio med den instrumentsammensetningen man finner på «The Roc», vet man at det hverken er be bop eller freejazz man får servert i etterkant. Her er det en type jazzmusikk som virker nøye planlagt og til tider også komponert, men det må kanskje også til, når musikken nesten befinner seg i det klassiske.
Men det blir feil å kalle det klassisk. Til det er komposisjonene og spillet til musikerne altfor fritt og levende. Og soliene til Herskedal er gjennomgående høykvalitetsjazz. Han er en utmerket tekniker på det store hornet, og hans tone er strålende. Og sammen med både bratsj og cello, låter dette originalt og ytterst spennende. Og gjennomgående er det vakkert som en vårbekk om morgenen. Hør bare på Herskedals spill i tredjesporet «Eternal Sunshine», eller «Creates A Desert», en vakker ballade, hvor Herskedals spill er nydelig.
De andre musikerne spiller riktignok litt annenfiolin på platen, men uten dem hadde uttrykket på platen blitt et helt annet. Men hør på fjerdesporet, «Kurd, Bayat, Nahawand To Kurd», hvor de beveger seg et godt stykke inn i verdensmusikken, og vi får en strålende bratsjsolo fra Skaslien.
Også de neste låtene, «Hijaz Train Station» og «Thurayya Railways», har fått et slags Midt-Østenpreg over seg, noe som gjør at musikken nesten kan sammelignes med noe av de den franske tubaisten Michel Godard har gjort.
Men så endrer det seg litt i «The Afrit», og vi får en vakker vuggesang med nydelig tubaspill, før den litt mer heftige «There Are Three Things You Cannot Hide, Love, Smoke And A Man Riding A Camel», med en fin cellointro fra Henryson. Denne er også på god vei inn i ørkenen i Midt-Østen eller Nord-Afrika, mens «The Krødern Line» handler om en norsk privatjernbane, som har et litt annet lydbilde, men som også gir assosiasjoner til Midt-Østen eller Middelhavet, langt mer enn skogene hvor Krøderbanen går.
Så avsluttes det hele med «All That Has Happened, Happened As Fate Willed», en vakker ballade, som perfekt toner ut en strålende og vakker plate fra en norsk musiker som høres ut som han har tilbragt mesteparten av tiden, ikke i Molde eller København, men i områdene i Midt-Østen hvor båtflytninger og krig rår grunnen.
Herskedal har funnet musikere som forstår hvor han vil med musikken, og som følger ham til døra. Og slik jeg kjenner denne gjengen, så er det noen av de snilleste guttene i klassen, vi har med å gjøre. De leverer en strålende bakgrunn for Herskedals solier, og i ensemblespillet leverer de varene akkurat så perfekt som det skal gjøres.
I det hele tatt er dette blitt en nydelig plate, hvor Daniel Herskedal har fått lov til å ta med seg noen av sine favorittmusikere, sine vakre komposisjoner og sine ideer inn i Athletic Studio i Halden, og ut er det kommet en usigelig vakker plate, og den desidert mest interessante fra den gode moldenseren til nå.
Jan Granlie
Daniel Herskedal (tuba, basstp), Bergmund Waal Skaslien (viola), Svante Henryson (c, octobass), Eyolf Dale (p), Helge Andreas Norbakken (perc)
