I januar 2023 dro den svenske pianisten Daniel Karlsson til Italia for å skrive musikk til et nytt album. Uten spesiell inspirasjonskilde bestemte han seg for å søke inspirasjon fra dagliglivet og hvordan det faktisk så ut rundt ham. En pianist og bandleders oppgaver består ofte mest av papirarbeid, søknader, planlegging, kjøp av reiser osv… Massevis med kontorarbeid, alltid gjort i siste liten, før du når din lille himmel på scenen.
Tittelen Sorry Boss kom opp under trioens Englandsturné høsten 2022.
I løpet av noen fridager leide bandet en leilighet i Birmingham. Allerede første dag begynte arbeidere å skjære vekk betong fra gårdsplassen utenfor. Den uutholdelige støyen gjorde det umulig å bo og jobbe i leiligheten. Etter å ha holdt på i noen dager begynte arbeiderne å si: Sorry Boss, Sorry Boss, til gutta da de kom inn på gårdsplassen for å gå inn i leiligheten. Da skjønte de ganske snart at dette ble tittelen på deres nye album. Noen måneder senere ble albumet spilt inn i en veldig rotete stue på Runmarö i skjærgården utenfor Stockholm, hjemme hos bandlederen.
Selv om Karlsson dro til Italia for å komponere, er alle de åtte komposisjonene godskrevet alle tre musikerne, som ved siden av Karlsson består av bassisten Christian Sperring og trommeslageren Fredrik Rundqvist. Dette er trioens sjuende utgivelse, men de tre musikerne har vært å finne på en rekke svenske utgivelser siden begynnelsen på 2000-tallet.
Og her starter de med «bus stop story», en triolåt som har mye av Keith Jarretts rytmiske elementer i seg. Fint og funky pianospill, med deilig bass og løst og fint trommespill, som gir en appetittvekkende start, før de roer ned mot slutten. Og herfra og ut er det en fin pianotrioplate vi får servert. Om ideene kommer fra alle tre musikerne, elller er et resultat av Karlssons ferie/studie-opphold i Igtalia, er ikke godt å si. For musikken kan både knyttes til noen av de beste pianotrioene i Italia, tillagt litt østlige elementer (andresporet «sorry boss») og mer standard, skandinavisk pianojazz i den rytmiske retningen.
Karlsson trakterer el.piano i tillegg til det akustiske flygelet, og kombinasjonen synes jeg gjør musikken godt. Så er jeg litt usikker på om Sperring også er innom el.bassen i noen av de sekvensene hvor Karlsson spiller el.piano, mens Rundqvist driver det hele framover med fremragende trommespill. Innimellom legger Karlsson til noen synth eller elektroniske lydtillegg, som jeg ikke er helt sikker på om jeg liker, for det er hans akustiske pianospill som fascinerer mest.
Man kan nærmest høre at de tre har hatt det fint ute på Runmarö. For det hviler en behagelig ro og over den musikken vi får servert. Musikken er variert, og det blir lett å trekke fram den italienske pianisten Salvatore Bonafede og hans trioplate Sicilian Opening (jazz eyes, 2009) om man absolutt skal sammenligne med noe. Og da er man jo i Italia, selv om Bonafedes plate er innspilt i New York, og ringen er på mange måter sluttet. Christian Sperring er en utmerket «sparring-partner» for Karlsson. Han bass-spill er hele veien komplimenterende med pianospillet, er teknisk briljant og inneholder mange gode ideer. Og bak pusher Rundqvist det hele framover på fremragende måte.
En deilig pianotrioplate, som både får meg til å lengte til en fortausrestaurant i Italia en varm vårdag, eller til den svenske skjærgården i juli.
Jan Granlie
Daniel Karlsson (piano, keyboards), Christian Sperring (bass), Fredrik Rundqvist (drums)
