Trompeteren Nate Wooley må snart være den musikeren som har gjort flest plater på den portugisiske selskapet Clean Feed. Her møter vi han i en ny, og ytterst original konstellasjon, sammen med cellist (og bandleder) Daniel Levin, vibrafonist Matt Morgan og den svenske bassisten Torbjörn Zetterberg.
Daniel Levin kommer opprinnelig fra Vermont, og startet cellotreningen da han var seks år. Han har nå sin base i New York, hvor han spiller med ledende musikere innenfor den improviserende scenen, så som Borah Bergman, Tim Berne, Anthony Braxton, Gerald Cleaver, Andrew Cyrille, Ingebrigt Håker Flaten, Mat Manieri, Joe Morris, William Parker, Ken Vandermark og mange, mange fler.
Jeg kan av og til lure på hvordan plateselskapsdirektør Pedro Costa klarer å spore opp alle disse sammensatte plateprosjektene, men det tyder både på et enormt nettverk, og en nese for gode musikere.
Disse åtte låtene er innspilt den 19. april i år på Firehouse i New Haven i Conncecticut, et godt stykke unna Costas «hjemmebane» i Lisboa. Men her er platen uansett ute på selskapet, og takk skal Costa ha for det.
For det er svært interessant musikk Daniel Levin har skrevet for dette comboet. Wooley har vi rost opp i skyene flere ganger her på salt peanuts, og noe mindre blir det ikke denne gangen. Sammen med Matt Moran kjører de av gårde i åpningssporet «Launcher», med en tett og fin moderne utgave av kammerjazzen. Zetterberg har mer enn nok med å henge med, men klarer det til nesten svensk rekord i «fort-fort-fire-fire»-spill, mens Levin er den mest anonyme.
Det fortsetter med det eksperimentelle «Whisper», hvor alle musikerne søker seg fram til noe , og som jeg synes blir litt uforløst. Det fortsetter på mange måter i tredjelåta «Terrarium I», selv om det her er mer struktur ute og går.
«Chol» er en lyrisk sak hvor Wooley sitter i førersetet, sammen med Levin. Å høre cello og trompet unisont er faktisk ganske vakkert!
«Terrarium II» fortsetter der «Terrarium I» sluttet, men her er det vibrafonen til Moran og Zetterbergs bass som styrer butikken. Vi får en fin duett mellom de to, før vi får «Particles» med en vakker celloåpning, før de andre kommer smygende. Vi får en vakker ballade, som smyger seg framover uten noe stress eller mas.
I «Lyrical» er vi tilbake i det eksperimentelle og den såkalte improen (et uttrykk jeg ikke er veldig fornøyd med). Men det låter fritt improvisert, og savner litt tynge, etter min mening.
Så går vi inn for landing med «Springtime». Her synes jeg også at det blir litt for stillestående og jeg savner noe å holde tak i, selv om låta utvikler seg fint utover.
Jeg savner noe av den energien vi får i førstelåta på denne plata. Her viser de hvor originalt og fint det kan låte av en såpass original bandsammensetning. Utover på plata, så tar jeg meg i å bli interessert i andre sysler i heimen, og det skal man jo ikke når man sitter å lytter til musikk!
Jan Granlie
Daniel Levin (c), Nate Wooley (tp), Matt Moran (vib), Torbjörn Zetterberg (b)
