Den Gøteborg-baserte pianisten og låtskriveren Daniel Stahre har nettopp sluppet instrumentalalbumet «Margin Call». Dette er instrumentalmusikk i som de selv beskriver som musikk i grenselandet mellom filmmusikk, jazz og pop. Musikerne er en blanding av lokale Gøteborg-talenter i jazzkvartettformat. Ved siden av Daniel Stahre på piano, får vi høre trommeslageren Erik Bodin, bassisten Viktor Turegård (som også er å høre i Franska Trion) og gitaristen William Wingbro. Albumet er produsert av den den svenske stjerneprodusenten Åke Linton, kjent for å ha produsert mange av Esbjörn Svensson Trios kritikerroste album. Hva betyr Margin Call? Begrepet «Margin Call» er visstnok et begrep i finansnæringen når noen har overskredet sin kredittmargin og må dekke eller stenge sine virksomheter. I presseteksten sier man at «albumtittelen antyder at vi noen ganger skaper forestillinger om vår virkelighet som kan være vanskelig å rokke ved. I samfunnet pleier vi å gjøre noe lignende når vi overlåner med klimagjeld og store private lån».
Om denne kvartetten har overskredet noen grenser i produksjonen av denne plata, vites ikke, men de sju låtene vi får servert, låter helt fint, og bør ikke bekymre en eneste finansinstitusjon.
Alle låtene, med unntak av femtesporet, «Esther», som er skrevet av gitaristen William Wingbro. Og hele veien gjennom er dette en behagelig og «lett» pianomusikk som glir lett og uanstrengt gjennom de sju sporene. Og de starter med tittelsporet «Margin Call», som har mye e.s.t. i seg, som de fleste pianobaserte banda, særlig, i Sverige i dag. Men å sammenligne med e.s.t. blir allikevel litt feil, fordi man her har med gitar som gjør seg gjeldende omtrent like sterkt som pianoet, spesielt i førstelåten.
Andresporet, «Waltz No. 2» er en valsemelodi som har mye av avslutningssporet på The Bands «The Last Waltz» i seg. En enkel vals som er lys og vennlig, og som fremføres på en fin måte fra de fire. Deretter får vi «Dear Old Gothenburg», som kan være et motsvar mot «Dear Old Stockholm», og hvor spillet hele veien er behagelig og fint. Her får vi en lett og fin trommesolo, som bryter litt av helheten i midten, og som gjør låten original, og det er ingen tvil om at den gamle «slägeren» «Dear Old Stockholm» (eller «Ack Värmeland, du sköna» eller «Värmlandsvisan», som den også blir kalt når det ikke er jazz man snakker om. Og slik fortsetter de med «When God Created Crypto», som er en fin og lett sak med fint spill fra alle involverte, med en fin bass- og trommesekvens i midten, før vi får Willingbros «Esther», hvor komponisten får hylle sin Esther på en deilig måte, og «Blues for Greta», som er en slags svensk folkemelodi som har alle ingredienser i seg til å kunne bli brukt som vignett i en rekke, svenske, tv- og radioprogram. En fin, og typisk svensk komposisjon, hvor bluesen får utfolde seg fint i improvisasjonene. Så avrunder de med «Ending», en fin avslutning, hvor The Bands avslutningskonsert dukker opp igjen i bakhodet, samtidig som den svenske sommeren er mye til stede i bakhodet.
Det spesielle med denne kvartetten er, uten tvil, samspillet mellom piano og gitar, som går «i hverandre» innimellom, og hvor de to veksler med å ta føringen. Men kanskje skulle jeg ønsket mer solospill fra både piano og gitar. Det blir litt for mye som er organisert og nøye planlagt på forhånd. Men i noen tilfeller, som i «Esther» får Wingbro slippe til med fint gitarspill, noe jeg gjerne ville hatt mer av – både fra han og Stahre. Men det er blitt en fin innspilling fra fire, relativt unge, svenske musikere, hvor musikken har mye svensk natur i seg, og da tenker jeg ikke på all skogen mellom grensen til Norge og Stockholm, men den svenske skjærgården, med sol, hav og blanke svaberg så langt øyet rekker.
En fin sommerplate som med litt mer frihet i ensemblet, kunne blitt en innertier. Og man skal ikke se bort fra at produksjonen til Åke Linton har vært med på å gjøre maksimalt ut av musikken, for lyden er så godt som perfekt gjennom hele albumet.
Jan Granlie
Daniel Stahre (p), William Wingbro (g), Vktor Turegård (b), Erik Bodin (dr)
