Den amerikanske saksofonisten Darius Jones (født 1978) har blitt anerkjent for prosjekter som spenner fra soloprosjekter til samarbeid med kammer- og vokalensembler, med musikalske interesser inkludert svart musikk, avantgardemusikk og eksperimentell musikk. Han ble født i Virginia og ble uteksaminert fra Virginia Commonwealth University med en Bachelor of Music in Jazz Studies i 2003. I 2005 flyttet til New York City i 2005, og i 2008 ble han tildelt et Van Lier Fellowship og nådde Master of Arts in Jazz Performance/Composition fra New York University. Han har samarbeidet med Matthew Shipp, kvartetten Grass Roots og punk-jazz-kvartetten Little Women. Han har komponert for og jobbet med prosjekter innen ny musikk, samtids- og avantgardejazzgrupper, kammerensembler, moderne danseforestillinger og multimedia-prosjekter.
Darius Jones’ AUM Fidelity-utgivelse Legend of e’Boi (The Hypervigilant Eye) har han med sine mangeårige samarbeidspartnere Gerald Cleaver på trommer og Chris Lightcap på bass. Etter at han gjorde stur suksess med 2023-albumet fLuXkit Vancouver (i̶t̶s̶ suite but sacred) utgitt av Northern Spy og We Jazz, var det som om jazzverden endelig fikk opp øynene for saksofonisten. Han dukket opp på forsiden av blant annet The Wire i april 2024, og platen fikk strålende omtale blant annet på salt peanuts*. Legend of e’Boi er den sjuende utgivelsen (av ni) i det det store Man’ish Boy-prosjektet han jobber med, som startet med Man’ish Boy (A Raw & Besutiful Thing) (2009).
Darius Jones er en spennende altsaksofonist, som med utmerkede samarbeidspartnere, nesten kan gjøre hva han vil over det fine bass-spillet til Lightcap og trommespillet til Cleaver. Alle de seks låtene er laget av Jones, med unntak av tredjesporet, «No More My Lord» som er basert på en amerikansk fengselssang. Og fra starten med «Affirmation Needed» og til de avslutter med «Motherfuckin Roosevelt» er dette musikk som du må være afro amerikaner for å spille ærlig. Jeg har hørt mange amerikanske musikere opp gjennom årene som beveger seg i det sammen landskapet, og vi må nesten helt tilbake til 1960-tallet hvor noen av de friere jazzmusikerne beveget seg inn i dette landskapet første gang. Og hele veien er det en stoisk ro og oversikt over spillet, samtidig som hver tone er utrolig sterk og viktig. Jones har mye Albert Ayler i sitt spill, sammen med «alle» altsaksofonistene som beveget seg ut i de friere «luftrom» på den tiden. Og sammen med Lightcaps og Cleavers pågående og fine spill, blir dette en strålende utgivelse.
Jones er en stødig, kreativ og energisk altsaksofonist. I uttrykket kan han ligne litt på blant andre Arthur Blythe, selv om tonen ikke er like «skarp» og «skjærende». Det er mye blues og gospel i musikkens hans, og han har en evne til å uttrykke sterke følelser i spillet, som går rett i i hjertene våre.
Jan Granlie
Darius Jones (alto saxophone), Chris Lightcap (double bass), Gerald Cleaver (drums)
