Trioen Das Kapital har vi fulgt i mange år, både på plate og på konserter rundt om. De tre musikerne, Hasse Poulsen fra Danmark, spiller gitar, Daniel Erdmann fra Tyskland, spiller tenor- og sopransaksofon og Edward Perraud fra Frankrike spiller trommer, i denne trioen som ofte gir seg hen til politisk jazz på venstresiden, og med tilhold i Paris, har mer enn god nok grunn for å holde på med akkurat det i disse tider. De har tidligere gjort prosjekter rundt musikken til Hanns Eisler, flere filmprosjekter, bl.a. en musikken til en fornøyelig film om å frakte en stor Lenin-skulptur gjennom Europa, og flere andre ikke minst morsomme ting.
For litt siden gjorde undertegnede en anmeldelse av Hasse Poulsens seneste soloprosjekt «The Langston Project», som er en ytterst interessant plate, hvor han sammen med vokalisten Debbie Cameron, gitaristen Luc Ex og trommeslageren Mark Sanders gjør tekster av poeten Langston Hughes. Les anmeldelsen her: https://salt-peanuts.eu/record/hasse-poulsen/
Das Kapitals nye prosjekt, «Kind Of Red» skulle man kanskje tro var en variasjon, eller musikalsk harselas over det legendariske «Kind Of Blue»-albumet til Miles Davis, men det er det ikke.
I stedet får vi kanskje den mest streite innspillingen fra trioen til nå.
De åpner med Perrauds «Webstern», som gir en god pekepinn på hvor veien går. Poulsens «Claudia’s Choice» er neste, og vi er inne i en slags filmverden hvor musikken er adskillig mer svevende enn i åpningslåta. I Perrauds «Iris» er vi tilbake til det Das Kapitalske, med en relativt streit melodiføring fra Erdmann, mens de to andre ligger bak med et interessant komp, før Poulsen overtar og Erdmann tar over kompet. Her er vi et godt stykke inn i countryland, eller et eller annet sted hvor de treffer Bill Frisell på tur på prærien. Og Poulsen avslører seg som en skikkelig dansk «bonderøv». Men han oppdager det selv, og lar gitarspillet gli over i en flott og litt rocke variasjon i soloen, før Erdmann setter skapet på plass med fint saksofonspill.
Og slik fortsetter det. Ermanns «Macht nix, in der mitte ist noch platz», er nok en svevende låt (med en morsom tittel), men er litt vanskelig å ta tak i, mens Poulsens «Just Like That», er litt i samme gata.
Erdmanns «Jenseits von gut und röse» er en interessant låt og et morsomt arrangement. I starten jobber man seg gjennom et lyrisk tema, før det løser seg opp og vi får fint spill som viser at dette er tre musikere som kjenner hverandre svært godt. Å få en type moderne jazz (dvs. i arven etter Coltrane) spilt på saksofon trommer og akustisk gitar er originalt og fint. Platens kanskje fineste låt!
Så følger Poulsens «How Long, So Low», nok en litt svevende og vanskelig låt å få tak i, før Perrauds «Au fond des yeux» starter nedstigningen.
Men det blir ingen nedstigning. Her får vi en låt som nesten kunne vært gjort av Pharoah Sanders i hans velmaktsdager, en slags klagesang, med sterke gospelinnslag, som tar tak i en nesten sovende lytter og vekker han kraftig opp, før vi «sendes hjem» med Poulsens «Nothing Will Ever Be Enough Again», en vakker avslutningsballade, som nesten stopper opp underveis, men hvor de tre har fullstendig kontroll.
Er så dette blitt et høydepunkt i Das Kapitals produksjon? Nei, jeg synes ikke det. Til det er låtene for sprikete, og for mange av dem er vanskelige å gripe fatt i. Men å velge å kun gjøre egne låter på en plate er helt ok. Så er det gjort, på en måte. Das Kapital gjør seg definitivt best, når de kan herje og harselere og være tre ytterst morsomme kommentatorer til det som kjer i verden rundt oss. Og nå gleder jeg meg bare til å lytte til Hasse Poulsens neste plateutspill, en duoplate med bassisten Hélene Labarriére.
Jan Granlie
Hasse Poulsen (g), Daniel Erdmann (ts, ss), Edward Perraud (dr)
