Tenorsaksofonisten og bassklarinettisten David Murray, bassisten Brad Jones og trommeslageren Hamid Drake har kalt sin nye trio for «Brave New World Trio», noe vi absolutt har behov for i disse dager hvor det meste er på randen av total katastrofe.
David Murray er en av de siste gigantene innenfor den moderne jazzen som dukket opp på 60- og 70-tallet. Saksofonen hans smelter sammen alt det som karakteriserer den afro-amerikanske musikken – Gospel, free jazz, afro-karibisk musikk, blues og soul samt de vakre standardene fra den klassiske jazzen. Murrays fargerike tone, fantastiske intonasjon, hans teft for å få musikken til å swinge, det melankolske og improvisasjonskraft og oppfinnsomhet gjør ham til en av de viktigste stemmene i musikken i dag. Den nystartede trioen samler tre av de mest spennende musikerne fra USA i dag med bassisten Brad Jones og trommeslageren Hamid Drake. Sammen tar de noen av de beste elementene fra den afroamerikanske tradisjonen så vel som fra noen andre kulturer inn i et kraftsentrum av en trio som hele veien swinger nesten hemningsløst, og med «Seriana Promethea» gir de lytteren et imponerende musikalsk statement.
Vi får servert åtte komposisjoner gjort av Murray, innspilt i Hardstudios Winterthur i november 2021, og det er tydelig at de tre har hatt en utmerket dag i studio. For her får vi åtte utmerkede og, ikke minst, bluesy komposisjoner fremført akkurat slik vi vil ha det fra Murray, Jones og Drake. Og Murrays bassklarinettspill i dette åpningssporet, som også er tittelsporet, burde være mer enn nok til at samtlige med en viss interesse for groovy jazz vil kaste seg over innspillingen. Og særlig synes jeg samarbeidet mellom Murray og Drake forteller om to musikere som forstår hverandre, og som er på samme bølgelengde. Og Brad Jones bass-spill er med på å fullende denne åpningslåta på en utmerket måte.
Det swinger like godt av andresporet «Necktar», hvor Murrays tenorsaksofon virkelig får kjørt seg mot bass og trommer, og spesielt trommespillet til Drake er spennende, drivende og deilig å lytte til. Og når Murray setter an sirkelpustteknikken, så er han nesten ikke til å stoppe. Deretter roer de det litt ned med «Metouka Sheli (Ballad for Adrienne)», med strykebass i starten, før Jones legger en tilbakelent og fin rytme under Murrays dype, fyldige og fine tenorsaksofonspill understøttet av Drakes lette og fine trommespill.
Deretter får vi «Rainbows for Julia», en fin låt i midtempo, som tydeligvis handler om en kvinne en eller flere av musikerne setter pris på. En relativt enkelt oppbygd låt, som de får maksimalt ut av, og som låter akkurat slik den jazzen vi likte best for en del år siden, og ikke veldig ulikt det Henry Threadgill kom med med sin AIR-trio, før vi får «Switchin’ in the Kitchen» som swinger nydelig med tre musikere s0om en samstemt i hvor de vil med låten musikalsk. Deretter følger «Anita et Annita», som er nok en vakker låt som godt kan være en kjærlighetslåt. Enkel i formen, men som utvikles og tolkes på aller beste måte av de tre musikerne. Før vi får den fine «If You Want To Stay», før de avslutter med «Am Gone Get Some», en typisk Murray-låt, hvor han gjør noen nesten vanvittige krumspring i improvisasjonen som man bare kan gi seg over for.
Dette er «Great, Black, Music» på sitt aller beste. Vi møter tre musikere som vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på for at, i alle fall, denne lytteren får akkurat det han hadde håpet. I coveret har plateselskapet trukket ut en setning fra Derek Schillings covertekt: «A Catalyst for Total Freedom». Og det er akkurat det denne musikken er. En katalysator for total frihet, noe som trengs akkurat nå i de tidene vi nå lever i. Og jeg er o0verbevist om at ingen kan gå til krig etter å ha hørt denne trioen spille. Dette er vennlig, utfordrende, swingende, kreativt og energisk musikk fra start til mål, fremført av tre mestere!
Jan Granlie
David Murray (ts, bcl), Brad Jones (b), Hamid Drake (dr)
