Tenorsaksofonisten og bassklarinettisten David Murray er en av gigantene innenfor dagens jazz. Jeg oppdaget han først på albumet Ming, som kom på Black Saint i 1980, hvor han briljerte stort sammen med sin oktett. Tidligere i år hørte vi han på Vossa Jazz i en rasende god konsert med bassisten Ingebrigt Håker-Flaten og trommeslageren Paal Nilssen-Love. Og nå er han ute med platen Francesca, til sin «bedre halvdel» Francesca Cinelli Murray, og med seg i kvartetten har han pianisten Maria Sachez, bassisten Luke Stewart og trommeslageren Russell Carter. Alle de åtte komposisjonene er gjort av Murray, med unntak av sjettesporet, «Richard’s Tune», som er gjort av pianisten Don Pullen.
Murray er kjent for å spille energisk jazz, hvor han trekker inn en rekke elementer fra den afro-amerikanske musikkulturen. Vi hører elementer fra gospel, frijazz, afro-karibisk, blues, soul i tillegg til at han er en racer på å tolke standardlåter.
Murrays fargerike tone, hans uovertrufne intonasjon, sansen for at musikken skal svinge, melankolske løp, improvisasjonskraft og oppfinnsomhet gjør ham til en av de viktigste stemmene i jazzen i dag. På hans nye kvartett-plate, gir han tre unge musikerne god plass.
Murray ble født i Oakland, California, den 19. februar 1955. Han var opprinnelig påvirket av frijazzmusikere som Albert Ayler, Ornette Coleman og Archie Shepp, men han utviklet gradvis en mer mangfoldig stil i spillet og komposisjonene. Han skilte seg ut fra de fleste tenorsaksofonistene fra sin generasjon ved å ikke se til John Coltrane som idoll, men valgte i stedet å inkludere elementer fra mainstream-musikere som Coleman Hawkins, Ben Webster og Paul Gonsalves i sitt moderne spill. Til tross for dette spilte han inn en hyllest til Coltrane, Octet Plays Trane, i 1999. Han spilte et sett med Grateful Dead på en konsert den 22. september 1993 i Madison Square Garden i New York City, og han gjorde hyllesten til dette legendariske rockebandet på platen Dark Star fra 1996. Murray var en av de opprinnelige medlemmene i World Saxophone Quartet med Oliver Lake, Julius Hemphill og Hamiet Bluiett. Han har spilt inn eller gjort konserter med musikere som Henry Threadgill, James Blood Ulmer, Olu Dara, Tani Tabbal, Butch Morris, Donal Fox, McCoy Tyner, Elvin Jones, Sunny Murray (som ikke er i slekt), Ed Blackwell, Johnny Dyani, Fred Hopkins, Don Pullen, Randy Weston, Steve McCall og, altså, den norske jazzens utgave av «Pumpel og Pilt», Ingebrigt Håker-Flaten og Paal Nilssen-Love. Han er kjent for bruken av sirkulær pusteteknikk hvor han kan spille forbløffende lange fraser, og når man setter på en plate med den gode saksofonisten, vet man nesten aldri hva slags jazz man får, annet enn at det er energi, trøkk og ytterst spennende musikk.
Nå har jeg lyttet til albumet en rekke ganger. Og med konserten på Vossa Jazz godt installert i bakhodet, må jeg innrømme at jehg blir litt skuffet over den nye platen. Selvsagt er spillet til Murray like frapperende og spennende som alltid, men jeg synes kanskje ikke resten av bandet når helt opp til det man gjerne ønsker når Murray serverer musikk.
Marta Sanchez kommer fra Spania, og har fått mye ros i pressen for sitt pianospill, men som den som, i første rekke, skal pushe Murray, savner jeg for eksempel trøkket til en pianist som Don Pullen eller andre som har gospelmusikken godt innenfor skjortekraven, samtidig som trøkket og energien er viktig.
Luke Stewart er en amerikansk bassist, som de senere årene har markert seg blant annet i bandet Irreversible Entanglements (som vi kan høre på Moldejazzsenere i sommer), og som tidligere i år kom med den utmerkede platen Unknown River, med sin trio, som selvsagt ble anmeldt på salt peanuts*,med saksofonisten James Brandon Lewis og en rekke andre, spennende prosjekter, mens trommeslageren Russell Carter, blant annet har vært å høre i David Murrays Trio.
Og de starter i med-tempo med «Francesca», en relativt lang kjærlighetserklæring fra bandet til fru Murray. Med relativt streit spill. Murrays spill her er typisk for den gode tenorsaksofonisten, og låten ligger i et bop-landskap hvor Murray får boltre seg over et relativt stødig komp. Og det er i grunnen her jeg kanskje mest savner trøkket og energien i pianospillet. For Murrays saksofonspill inviterer hele veien de andre inn i hans relativt heftige spill, uten at jeg synes de følger opp godt nok. Men det er kanskje slik Murray har tenkt det. At han skal være den som boltrer seg, så får kompet ligge under uten å blande seg altfor mye inn i hans energiutladninger. Men Stewart skal ha skryt for en fin bass-solo, hvor han avleverer en energisk solo før Sanchez får slippe til. Hun spiller fint, men jeg savner litt energi i spillet, og en solo som ville ha bygd opp rundt Murrays fine spill. Og når han kommer inn igjen, tar han det også litt ned, med referanser til for eksempel Coleman Hawkins, men med sin egen, relativt rå tone. Og hans soloavslutning er akkurat slik vi liker å høre han.
Deretter følger «Ninno 10», hvor de går «hardere» til verks i et slags afro-karibisk landskap. Dette er en låt jeg mener å ha hørt Murray boltre seg i tidligere, men jeg husker ikke hvor. Fint tenorsaksofonspill over et litt mer drivende komp, særlig i bass- og trommespillet. Og det er i en slik låt jeg gjerne skulle ha hørt Pullens energiske pianospill, som kunne fulgt Murrays energiutladninger til dørenfør vi får «Shenzhen», hvor Murray plukker fram bassklarinetten – et instrument jeg synes han trakterer altfor lite. Her leverer trommeslager Carter fint spill som ligger tett på bassklarinettspillet. Denne 3oppholder seg også i det afro-karibiske, men med minst fire bein i den melodiske, amerikanske jazzen.
Deretter får vi «Come and Go», en raskere og mer energisk låt, hvor Murray spiller strålende, i et slags moderne neo-bop-landskap, før vi får «Am Gone Get Some», og nå har Murray blitt skikkelig varm i trøya. For her «drar han av gårde» med enda mer strålende spill. Her synes jeg også Sanchez er mer på plass med fint ensemblespill og en fin solo. Så følger Don Pullens «Richard’s Tune» hvor han igjen spiller bassklarinett. Og starten på duo med Sanchez er strålende, før de legger seg inn i et bølgende og fint spill med fint og lyttende spill fra hele kvartetten. Her avleverer også Sanchez en fin solo, som riktignok ikke når opp til Pullens energiutladninger, men som er spennende på sin måte. Og Murrays bassklarinettspill er nesten ikke gjort bedre siden Eric Dolphys glansdager, før vi får «Free Mingus», hvor bassisten får kjørt seg allerede fra start. Men hvor Murray roer det litt ned i temaet, som er en fin hyllest til bassisten over alle bassister, Charles Mingus. Et relativt enkelt tema som det blir improvisert fint over av Murray. Også en låt i mid-tempo, men hvor «sjefen sjøl» utbroderer på en utmerket måte.
Så avrunder de med «Cycles and Seasons», en typisk «sistelåt», som er litt mer komplisert i starten, før det «bluesy» spillet til Murray tar oss inn i en deilig avslutning, hvor han improviserer over bluestemaet som (nesten) ingen andre.
Som helhet er dette blitt en deilig plate med en av dagens jazz’ sterkeste saksofonister og bassklarinettister. Det han gjør i improvisasjonene er det ikke mange som gjør han etter i dagens jazz. Han har en fot i tradisjonen og en fot solid plantet i nåtiden, som aldri gjør spillet uinteressant eller likegyldig. Han er en mester på begge horn, og hva han får ut av de to instrumentene er strålende. Så får vi leve med at jeg hadde ønsket enda mer driv i kompet, og særlig da i pianospillet, selv om hun i sistelåten beveger seg nesten farlig nær Don Pullen i ensemblespillet, og soloen hennes på denne låten er med på å løfte stemningen. Ikke Murrays beste utgivelse, men absolutt verdt å lytte til for alle venner av energisk og drivende saksofonspill.
Jan Granlie
David Murray (tenor saxophone, bass clarinet), Marta Sanchez (piano), Luke Stewart (bass), Russell Carter (drums)
