Den amerikanske saksofonisten David S. Ware ble født den 7. november 1949 og døde den 18. oktober 2012. Som saksofonist la man først merke til han sammen med pianisten Cecil Taylor og trommeslageren Andrew Cyrille, men han var en aktiv musiker innenfor den nyere delen av den amerikanske jazzen fra slutten av 70-tallet og helt fram til sin død.
I 2008, hadde han allerede begynt å merke at kroppen begynte å svikte. Han hadde en nyresykdom, som plagde han mer og mer på begynnelsen av 2000-tallet, men han var en svært personlig person som ikke fortalte om sykdommen til noen. Men på denne turen til Europa og Toulose i Frankrike, merket hans musikere for alvor at noe var galt. Han måtte kjøres rundt på flyplassen i rullestol, og etter jobbene de gjorde på denne turneen, måtte han tilbake til hotellet for å få dialyse og slappe av.
Mange kjenner Ware fra hans samarbeid med pianisten Matthew Shipp og bassisten William Parker. Men i hans nye kvartett hadde han med gitaristen Joe Morris og trommeslageren Warren Smith i tillegg til Parker.
Dette er den femte platen i serien DSW-Series, som ble startet i 2015. Og å utgi dette opptaket i år, passer godt til hans 70-bursdag den 7. november i år.
Vi får seks låter, «Crossing Samsara Part 1», «Crossing Samsara Part 2», «Durga», «Reflection», «Nama» og «Samsara (Reprise)», og selv om Ware sitter under hele konserten, er det ikke så mye å utsette på saksofonspillet (hør bare på de drøyt fem første minuttene i andresporet, «Crossing Samsara Part 2»). Innspillingen er gjort den 24. mai i 2008 og vi får en relativt energisk Ware sammen med tre av de ledende innenfor denne musikken i USA.
Og selv om Ware er fysisk svekket, er det han som for det meste «fører ordet» under de seks «strekkene». Hans saksofonspill er rått og vitalt, hans improvisasjoner fantastiske og at han var relativt svekket fysisk under opptaket, er det ingen som kan høre.
For meg er gitaristen Joe Morris (født i 1952) ny i denne sammenhengen. Og i forhold til Matthew Shipps sterke pianospill fra andre plater med Ware, var jeg litt spent på hvordan det ville fungere. Men Morris vet akkurat hvor i det musikalske landskapet han skal legge seg. Hen komper fint, og i de sekvensene hvor han får «føre ordet» leverer han fint. Jeg får litt følelse av Jim Hall når jeg hører han i denne sammenhengen, men en Hall i en litt mer moderne retning enn man har hørt han. En annen som dukker opp i bakhodet er den adskillig yngre gitaristen Mary Halvorson (hun er født i 1980), og det er tydelig å høre på hans spill, at han har vært en læremester og mentor for Halvorson. (Hør for eksempel på duoalbumet de to gjorde på platen «Travelling Orbits» på Rogue Art i 2018 – anmeldt HER). Hans gitarsolo i tredjesporet, «Durga», er fremragende! Den inneholder alt hva vi elsker med en gitarsolo! Bassisten William Parker er, som alltid stødig som et fjell. Hans samarbeid med Ware strakk seg over mange år, og når man hører plater med Parker, kan man ofte høre inspirasjoner fra Ware. Og den «nye» trommeslageren i bandet, Warren Smith, er et funn for denne kvartetten. Han innehar omtrent like mye energi i spillet som Ware, og er hele tiden på «hugget» med drivende og flott spill.
Sammen har de fire laget en strålende plate. Tidligere anmeldte vi hans plate «Live In New York, 2010» også på AUM, som er en trioplate med Parker og Smith, en plate som fikk strålende anmeldelse her på salt peanauts* (les hele anmeldelsen HER). Og som nok en historisk utgivelse av David S. Wares senere produksjoner føyer hans «Frankrike»-plate seg godt inn i helheten. Og selvsagt anbefaler jeg den til alle med sans for fantastisk, kreativt og dynamisk tenorsaksofonspill!
Jan Granlie
David S. Ware (ts), Joe Morris (g), William Parker (b), Warren Smith (dr)
