Deepstaria Enigmatica er en kvintett med relativt frittgående musikere fra Memphis, Tennessee, som ifølge presseskrivet er dedikert til å skape overjordiske lydlandskap. Kvintetten er oppkalt etter en sjeldent sett, klokkeformet manet oppdaget av Jacques Cousteau, og hver tone i musikken sies å være inspirert av den berømte havforskerens oppdagelse. Dette kan raskt føre tilet musikalsk kaos, men kvintetten er sammensatt av veteraner som har like stor sans for melodier og harmonier som de har til det frittgående.
Bandet består av gitaristen David Collins som også er en viktig musiker i Memphis-bandet Frog Squad, som har blandet jazzimprovisasjon med visjonær musikk med hint både til Horace Silver og Erik Satie. Saksofonisten Chad Fowler spilte altsaksofon med blant andre Frank Lowe på 1990-tallet, og har de senere årene vært å høre med musikere som William Parker, Kidd Jordan, Ivo Perelman, Zoh Amba, Matthew Shipp og Brian Blade. Keyboardisten Alex Greene studerte først musique concrète og datasyntese sammen med komponisten Judy Klein i 1980-tallet, før han spilte i en rekke Memphis-grupper, alt fra Alex Chilton, Big Ass Truck og Reigning Sound, over tjue år sammen med New York-komponisten Dave Soldier. Siden han fullførte jazzstudiene ved University of Memphis i 2016, har trommeslager Jon Harrison spilt med et bredt stilistisk nettverk av band, som Southern Comfort Jazz Orchestra, Frog Squad, Hope Calyburn’s Soul Scrimmage, Joe Austin, Roderick Duran, PXLS og Church Brothers. Bassisten Khari Wynn, er best kjent som gitaristen til hiphop-bandet Public Enemy, og han tester jevnlig ut mer uortodokse farvann med grupper som Energy Disciples, ofte under navnet Mysterioso Africano.
På denne utgivelsen, som er innspilt i Sam Phillips Recording Studio i Memphis i september 2022, leverer de to relativt frie låter og improvisasjoner. «The Eternal Now» og «The Truths», som begge runder 20 minutter. Og de går relativt hardt og friskt ut med Fowlers stritch over et tett og spennende komp. Og mens Fowler raser av gårde, finner vi roen med Greens kontrasterende pianospill, som balanserer låten på en fin måte. Tidlig merker man hvor godt platen er produsert, hvor alle nyansene kommer svært godt fram, takket være utmerket arbeid av Scott Bomar bak miksepulten.
Etter hvert overtar Collins pianorollen og samtalen mellom han og Fowler er en vennlig «prat», hvor det høres ut som han overtaler Fowler til å «ta det litt ned», og vi får mer romklang i stritchen, mens trommer og bass «rumler» videre på en fremragende måte, og må være noe nærmest en drøm for piano, stristch, dette saksofonlignende instrumentet vi kjenner best fra Rahsaan Roland Kirk, og gitar og boltre seg over.
I Iøpet av de drøyt 20 minuttene låten varer, endrer stemningen seg flere ganger. Men hele vegen troner stritchen til Fowler mesterlig i front.
Noen har sammenlignet musikken til dette bandet med mye av det vi fikk fra Miles Davis, kanskje særlig på hans «Japan»-plater «Agharta» og «Pangea», begge innspilt i Osaka, Japan i 1975. Men jeg føler også at vi får elementer fra den utmerkede utgivelsen «Jack Johnson» fra 1971. Men det er kun elementer herfra som kan sammenlignes. Denne kvintetten tar inspirasjonen fra Miles Davis videre inn i vårt århundre, og skaper, unektelig, sin egen musikk, som er særpreget og ytterst spennende.
I låtens «siste» del», endrer musikken seg til nesten å bli konvensjonell, selv om Fowler gjør hva han kan med å sparke den inn i sitt landskap. Men han møter, stort sett, overmakten, selv om Collins høres ut som han er villig til å følge Fowler. Og mot slutten «gjør de opprør» og Collins kjører en fin gitarsolo, som bringer tankene både til Sonny Sherrock og James Blood Ulmer. Og herfra og ut enes de om å roe det hele ned til en fin avslutning.
I åpningen av andresporet «The Truths», starter med fløyte i et rolig, neddempet og fint landskap. Men det koker i bakgrunnen, så det er bare å vente på mer heftige utblåsninger. Vi får gitarspill som nesten kan sammenlignes med Terje Rypdal, fra tidligere tider, og musikken utvikler seg fint gjennom alle de 23 minuttene, uten at det blir like heftig som i åpningssporet. Musikken blir mer sfærisk, hvor keyboard og gitar for utvikle musikken i lengre perioder.
Men så virker det som Fowler får nok, og setter an en tone i stritchen, de andre bare må følge opp, og vi får en litt heftigere sekvens. Det virker som de andre musikerne forsøker å holde ham litt nede, men det er ikke enkelt.
I motsetning til den første låten, er dette blitt en mer melodisk og «nedpå» låt, som er en deilig kontrast til den heftige førstelåten. Og Fowlers fløytespill er med på å gjøre denne til en godbit. Men bak får vi det samme, «rumlende» bass-spillet og det lekne og fine trommespillet, mens det er piano/keyboards, gitar og fløyter/stritch som utvikler låten og i første rekke forteller historiene, selv om vi mot slutten opplever at trommene vil ha en endring, og så er vi igjen tilbake i det frittgående og relativt heftige landskapet.
Dette er blitt en fin og spennende «fortsettelse» av den musikken vi fikk fra Miles Davis, i hans endringsperiode på 1970-tallet. Men denne kvintetten har så mye mer i seg, enn kun å kopiere gamle helter. De har bakgrunn fra mange deler av den «moderne» delen av det amerikanske musikklivet, og inkluderer mye av de de har vært med på, og hørt, siden 1970-tallet inn i denne spennende musikken.
Jan Granlie
Chad Fowler (stritch, alto flute, bass flute, otamatone, voice), David Collins (guitar), Alex Greene (piano, keyboards), Khari Wynn [Africano Misterioso] (bass), Jon Scott Harrison (drums)
