Jeg vet ikke hva som skjer med en del jazzmusikere etter hvert som de blir eldre, men ofte tar de for seg låter komponert av andre, og gjerne innenfor andre musikkstiler, og prøver å gjøre dem til sine.
Det har også skjedd med stjernelaget Jack DeJohnette (dr), Larry Grenadier (b, v), John Medeski (p, rhodes, hammond, org, fl, v) og John Scofield (g) på deres samarbeid, som har fått tittelen «Hudson».
Det starter med tittelsporet, «Hudson», som de fire har «satt sammen» i studio. Dette er en bluesy drøyt 10 minutter lang jam session, som swinger upåklagelig, spesielt på grunn av Scofields gitarspill, som låter litt annerledes enn vanlig fra «Sco», og det groovy og tilbakelente orgelspillet fra Medeski. Her «leker» de seg fram til en fin låt som overrasker med sin coole stemning.
Deretter følger Scofields «El Swing», en låt som også overrasker positivt. Scofield er veldig på hjemmebane, og med dette stjernekompet kan det nesten ikke gå galt. Denne låta er også tilbakelent og cool, og viser at dette er musikere som har noen år på baken.
Men så skjer det noe. Vi får fire låter på rad, som er gjort av andre. Det starter med Bob Dylans «Lay Lady Lay» i en reggaeversjon, som sikkert blodfansen av Dylan og Scofield vil elske, men for oss som har litt sans for originalen, som heller ikke kan regnes som en av Dylans beste, så blir dette litt i overkant av hva vi kan like. Og selv om de gjør en helt ok versjon av låta, så føler jeg ikke det er noe å «slå reven i taket» for.
Og verre blir det, i det de tar fatt på Joni Mitchells evigvarende «Woodstock», med Scofield i førersetet, slik han har gjort det så veldig mange ganger før, men å bevege seg inn på «dronningens» revirområde er ikke tilgivelig. Jeg blir sur og sint, og selv om de gjør låten med respekt for originalen, så holder det bare ikke.
Så fortsetter det med mer Dylan. Denne gangen «A Hard Rain’s a – Gonna Fall», og vi får en versjon som ligger et godt stykke fra Dylan, mest på grunn av Scofields fine og bluesy gitarspill og Medeskis orgel. Kanskje en av de bedre versjonene av låta jeg har hørt, uten at det blir en kopi.
Så får vi Jimi Hendrix’ «Wait Until Tomorrow», og jeg forventer skikkelig Hendrix-gitar, men får det dessverre ikke. Scofield holder seg innenfor sitt revirområde, og der hvor han låter est, innenfor den bluesy gitarjazzen. Og der hvor Hendrix «kliner til» på denne låta, virker det hele litt puslete her, selv om DeJohnette gjør så godt han kan med å «køle på».
«Song For World Forgiveness» er en DeJohnette-komposisjon, som er annerledes enn de foregående. Mest fordi den er adskillig mer original enn coverlåtene de har vært gjennom, og også på grunn av at DeJohnette er mye mer til stede. Men jeg synes ikke komposisjonen holder. Det blir noe famlende over det hele, og låta forløses aldri gjennom de drøyt åtte minuttene den varer. Introen til låta varer i drøyt 3:30, før de blir enige om å komme til temaet, og det er fint nok, men det blir rett og slett litt kjedelig.
«Dirty Ground» er skrevet av DeJohnette og pianisten Bruce Hornsby, som er en nesten countryaktig låt, hvor (antagelig) DeJohnette opptrer som vokalist, noe han gjør på en litt rusten og fin måte. Jeg kommer til å tenke på The Band når jeg hører denne, og det er en låt som fungerer med dette stjernelaget.
Scofields «Tony Then Jack» er neste, en typisk Scofield-låt, som swinger fint, noe både Grenadier og DeJohnette er med på. Det høres ut som Scofield koser seg på denne låta, og hans litt avanserte bluesspill kommer godt til sin rett.
Jeg nevnte The Band litt tidligere, og noe mindre The Band blir det ikke med Robbie Robertsons «Up On Cripple Creek», som kvartetten gjør på en personlig måte, med nesten ragtime-piano fra Medeski i starten – morsomt. Og resten av låta ligger også i god avstand fra originalen, så denne versjonen får mer enn godkjent.
Så rundes det hele av med Jack DeJohnettes indianerinspirerte «Great Spirit Peace Chant», som godt kunne vært gjort av saksofonisten Jim Pepper. Her er det sjamantromme, fløyter og vokal i sentrum, og det høres godt at de fire musikerne trives i landskapet. Dette er noe ganske annet enn resten av musikken på «Hudson», men er en fin hyllest til den amerikanske urbefolkningen, som trenger all den support de kan få, særlig i den Trump-tiden man nå lever under i USA.
Samlet sett er dette blitt en svært sprikende plate. I noen av komposisjonene låter det fremragende, men de faller litt i «kopigryta» fra tid til annen, og vi får noen partier som er i overkant kjedelige. Men på sitt beste låter dette storveis.
Jan Granlie
John Scofield (g), John Medeski (p. Rhodes, hammond B-3, org, fl, v), Larry Grenadier (b, v), Jack DeJohnette (dr, tom-tom, fl, v)
