Dennis Palmer var en original utøver på diverse synthesizere, som gjorde seg bemerket i duoen The Shaking Ray. Her jobbet han sammen med oberst (!) Bruce Hampton på vokal og «besvergelser». Og det er denne duoen som er basis i det bandet vi får møte på White Wuff. Her møter vi også Jessie Lurie på alt- og tenorsaksofon, fløyte, perkusjon, vokal og søtpotet (!), Frank Pahl på banjo og fløyter og Bob Stagner på trommer, perkusjon, gonger, mandolin, gitar og vokal. Dette var en merkelig duo fra Chattanooga, Tennesee, som ga ut flere plater mellom 1986 og framover til Palmer forlot vår verden i 2013. Duoen samarbeidet med andre kreative musikere som blant andre Derek Bailey og Fred Frith.
Dette er den siste innspillingen som Mr. Palmer jobbet med før han gikk bort. Han har samlet et merkelig mannskap av musikere fra varierte bakgrunner eller sjangere. Oberst Bruce Hampton var vokalist med mange «gale» ideer i de legendariske bandene Hampton Grease Band og Aquarium Rescue Unit. Jessica Lurie er mangeårig medlem av Billy Tipton Memorial Sax Qt & Zion 80, Frank Pahl har jobbet med Klimperei & Only a Mother mens Bob Stagner var halvparten av Shaking Ray Levis.
På 1990-tallet dukket det opp flere ytterst kreative og originale band, som fikk relativt kort levetid. Og denne utgivelsen er intet unntak fra det. Om det er så mye jazz som serveres, er jeg ikke sikker på. Det er mer en slags eksperimentell og leken form for rock blandet med de musikerne fant det for godt å skape, som er resultatet. Og fra de åpner med den relativt rocka «I Adore» til de avrunder med «Man Alive» er det musikk uten begrensninger.
For mange år siden opplevde jeg den britiske vokalisten David Thomas på Club 7 i Oslo, eller var det på etterfølgeren Sardine’s? – jeg husker ikke helt. Det var en konsert som fremdeles sitter spikret i hukommelsen som en av de mest originale jeg har hørt. Og den konserten dukker opp i bakhodet mens jeg lytter på denne utgivelsen.
Musikerne er kreative, og alle bidrar med «gale» ideer gjennom de 12 sporene. Innimellom kan det føles som det hele er i ferd med å ramle sammen, men hele vegen er det en eller to av musikerne som «tar tak» og fører oss videre inn i denne ytterst originale og, tidvis, spennende myriaden av musikk, som fremføres på en spenstig og utfordrende måte.
Og som et minne om Dennis Palmer står denne utgivelsen som «en påla». Spennende, kreativt, tidvis morsomt og at de følte seg vel i samarbeid med Derek Bailey og Fred Frith er det ingen tvil om.
Jan Granlie
Dennis Palmer (synthesizers, vocal), Jessica Lurie (vocals, percussion, alto saxophone, tenor saxophone, flute, sweet potato), Frank Pahl (whistles, banjo), Col. Bruce Hampton (vocals, incatation), Bob Stagner (voice, drums, percussion, guitar, mandolin, gongs)
