Der lange Schatten er en trio som holder hus i Berlin, men skal man tro navna så stammer de fra tre forskjellige land. Vi vet, selvsagt, at pianisten Håvard Wiik kommer fra Norge, og har vært bosatt i Berlin noen år. Man kjenner han kanskje best fra det norsk/svenske bandet Atomic, men han har også gjort strålende plater og konserter med sin egen trio, pluss en rekke andre prosjekter. Bassisten Antonio Borghini kommer opprinnelig fra Milano og Roma i Italia, og han har spilt med såpass dominerende navn innenfor den nyere jazzen som Anthony Braxton, Sean Bergin, Butch Morris, Hamid Drake og David Murray, for å nevne noen få. Klarinettisten Michael Thieke kommer fra Dusseldorf, men bor i Roma og Berlin. Han har spilt nesten med det som kan krype og gå innenfor den nyere europeiske jazzen, og han er medspiller i enn rekke forskjellige konstellasjoner rundt om.
I 2009 slo de tre seg sammen i trioen Der lange Shatten (den lange skyggen), og på denne, deres andre utgivelse, får vi servert sju låter hvor Wiik er representert med to komposisjoner, Thieke med to og Borghini med tre. Innspillingen er gjort i Sveits i juni 2016, og platen har fått en helhet som er spennende, både musikalsk og designmessig i coverkunsten som er gjort av Lena Czerniawska, og som står som et forbilde for en del andre plateselskaper (særlig noen av de tyske) og deres covere.
Musikken er akkurat slik jeg hadde forventet. For den som kjenner Håvard Wiiks tilnærming til musikken, så vil dette falle i smak. Vi møter tre musikere som «leker» med hverandre på en fremragende måte, og spesielt liker jeg Wiiks komposisjoner, og da særlig den frittgående «Stendhal Syndromes», og ikke minst den ytterst varierte og ettertenksomme «Leaps Of Faith». Men det er flere favoritter her, og den morsomme «And Then He Dances» er fornøyelig i sin kompleksitet, som hele veien virker såre enkel.
Borghinis tre komposisjoner er slik utformet at man nesten kan høre at opphavsmannen er fra Italia. Det blir på mange måter mer «latinsk» temperament over hans innspill. Thiekes komposisjoner ligger på mange måter litt midt i mellom de to andre. Både i kompleksitet og nerve.
Jeg får nesten en følelse av Anthony Braxton når jeg hører denne musikken. Det er mange fellestrekk, særlig i Thiekes komposisjon «Drink Octopus Wants To Fight». Og samspillet er hele tiden helt på plass. Og på tross av sammenligningene, er det hele tiden personlig musikk som bare kan ha vært gjort av disse tre. Wiiks litt innfløkte og kompliserte komposisjoner, Borghinis røtter i den moderne, italienske jazzen og Thieke med sine inspirasjonskilder fra blant andre Anthony Braxton.
«Conurrences» er rett og slett blitt en ytterst frisk og spennende plate fra det kreative jazzmiljøet i Berlin. Vi får tre musikere som er blitt enige om hvor de vil med musikken sin, og hvis det finnes noen rettferdighet i verden, så må det kun være et tidsspørsmål før denne trioen blir å finne på programmet til de ledende jazzklubbene i Norden (og ellers i Europa).
Jan Granlie
Håvard Wiik (p), Michael Thieke (cl), Antonio Borghini (b)
