Vi snakker 70-tallet, og «Long, Tall Dexter» hadde akkurat flyttet tilbake til USA, etter mange år i Europa, i første rekke i Paris, og ikke minst København. Han hadde hatt Jazzhus Montmartre nærmest som sitt andre hjem, og på en rekke fjernsynsopptak kan man se Gordon vandre gjennom Københavns gater som om han «eide byen».
Jeg kan godt tenke meg at han også ruvet i gatene i Tokyo i oktober 1975, da han gjestet Tubin Chokin Hall, sammen med noen av de musikerne han hadde omgitt seg med noen hundre ganger på scenen og i diverse studioer i København de senere årene, nemlig pianisten Kenny Drew, bassisten Niels-Henning Ørtsed Pedersen og trommeslageren Albert «Tootie» Heath.
Vi får seks nummer, som fra start til mål ruver i Dexter Gordon-diskografien. Det starter med Gordons egen «Fried Bananas», og alt er akkurat der det skal være. Man nærmest kan se Gordon svaie fram og tilbake på scenen mens han «skyter fra hofta» og avleverer en intens versjon, hvor særlig Ørsted Pedersen er med på å få til å koke. Mot slutten stopper de plutselig opp, og vi kan nærmest se Gordons smil før de kjører avslutningen.
Så følger nok en «Dexter-kjenning»’ nemlig Henry Mancini og Johnny Mercers «Days of Wine and Roses», som en tilbakelent ballade, i alle fall i starten, hvor Gordon virkelig gjør noe spesielt ut av låten med sitt litt «hengende» spill, hvor det kan høres ut som han er i ferd med å «falle av lasset», men det er slik Gordon skal høres ut. Dette var hans varemerke, som fikk han til å framstå som verdens cooleste jazzmusiker. Her slipper også Ørsted Pedersen til med en strålende bass-solo, og hele gjengen fungerer som et samspilt kollektiv i stjerneklassen.
Og slik fortsetter det. Vi får strålende versjoner av Erroll Garner og Johnny Burkes «Misty», slik bare Gordon og hans musikere tolket den, og Billy Eckstine og Earl Hines’ «Jelly, Jelly, Jelly» med Gordons umiskjennelige vokal.
Som bonusspor får vi Thelonious Monks «Rhythm-a-Ning», i et opptak fra De Boerenhofstee i Laren den 18. juli 1973, med samme band, men uten Heath, men med den norske trommeslageren Espen Rud som «vikar». Og til slutt, Dedette Lee Hill og Willard Robbinsons «Old Folks» i opptak fra New Haven den 5. mai 1977, hvor Gordon omgir seg med bassisten Ronnie Matthews, bassisten Stafford James og trommeslageren Louis Hayes.
Det er ingen store nyheter å finne i disse seks sporene, noe som heller ikke er nødvendig. Det er hele veien solid håndverk fra noen av de beste jazzmusikerne innenfor denne «idretten» på den tiden. Og selv om lydkvaliteten ikke er perfekt hele veien, så holder den i søkk og kav. Spesielt gjelder det på opptaket fra De Boerenhofstee, hvor det blir litt «grøtete».. Og det er morsomt, i alle fall for en nordmann, å høre dette stjerneholdet sammen med nordmannen Espen Rud i det ene bonussporet.
Jan Granlie
Dexter Gordon (ts), Kenny Drew (p), Ronnie Matthews (p), Niels-Henning Ørsted Pedersen (b), Stafford James (b), Albert «Tootie» Heath (dr), Espen Rud (dr), Louis Hayes (dr)
[amazon_link asins=’B07CPC9PCG’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’4680c61c-bf60-11e8-ac5e-a14b38a845af’]
