Vokalisten Diana Krall, har helt siden hun debuterte med albumet «Heartdrops» (TCB, 1989) vært et stjerneskudd på den vokale jazzhimmelen. Hun har opp gjennom årene gjort tribute-plate til Nat King Cole («All For You», Impulse!, 1996), et par juleplater, og mye som har ligget i landskapet mellom jazz og pop. De senere årene synes jeg hun har vært relativt kjedelig, og det skjedde en endring etter at hun giftet seg med Elvis Costello, og hennes plate, «The Girl From The Other Room» solgte strålende, men når hun gjør Tom Waits «Temptation» i stedet for standardlåtene, så falt jeg av. I 2007 medvirket hun i en reklamekampanje for Lexus, hvor hun sang «Dream a Little Dream of Me», den gamle Mamas & The Papas-slageren, sammen med pianisten Hank Jones, uten at det fikk meg til å bli fan igjen.
Men så kommer hennes nye plate omsider ut. Og ryktene kunne fortelle at hun nå var vendt tilbaketil jazzen igjen. Det starter med bassen tiul Cristian McBride, og vi føler at endelig er hun tilbake. De gjør «Like Someone in Love» med Russell Malone på gitar, hun selv på vokal og piano, og med et større strykeensemble, som heldigvis ligger godt gjemt i bakgrunnen. Lyden er perfekt og ren og det hele er vakkert.
Og slik fortsetter det helt til de avslutter med «I See You In My Dreams», til neddempede og fine låter etterpå.
Nå får man ikke de heftigste vokalprestasjoner og utagerende abligøyer fra en vokalist som Krall. Hun startet jo også som barpianist for mange år siden, og har beholdt pianobarstemningen hele veien gjennom en ytterst blomstrende karriere.
Hun er en helt habil pianist, uten at det er det som er det viktige på denne innspillingen. Da bemerker bassisten Christan McBride og gitarist Russell Malone seg mer som tilbakelente og coole musikere. Og det er mest i låtene hvor disse to medvirker, jeg synes fungerer best, selv om det er deilig å høre Mark Ribot holde seg såpass i skinnet som han gjør på de sporene han medvirker. Og hans spill på «Moonglow» er flott.
Musikken passer fremdeles perfekt på en røykfylt og litt mørk pianobar, med den viktige forskjellen at her er musikken strålende.
Vi får de mer eller mindre kjente jazzstandardene «Isn’t It Romantic» , «L-O-V-E» (av Bert Kaemfert), «Night and Day», «I’m Confession’ (That I Love You)», «Moonglow», «Blue Skies», som jeg synes er platas mest patetiske spor, med litt tøvete gitarriff, og «Sway», «No Moon At All», og «Dream», før de runder av med «I’ll See You In My Dream», og hele tiden er musikken som skapt for en romantisk aften foran peisen med et godt glass rødt i lanken. Og selv om det innimellom medvirker ei røys med strykere, så er de ikke fremtredende på noen måte, noe som gjør platen mindre søtladen.
Ingenting er revolusjonerende. Ingenting er nytt. Men hele tiden er det gjort med sofistikert finesse og stor sans for dette låtmaterialet. Og innimellom må jeg innrømme at jeg kan like noe av det svært godt. Spesielt synes jeg de kommer svært godt fra Norman Gimbel, Paolo Rosas Rodriguez og Luiz Demetrio Trasonis Molinas «Sway», som er min favoritt på plata.
Det er egentlig bare å finne veien til vinskapet og plukke fram en godbit fra Piemonte eller helst fra Bourgogne. For det er Diana Krall verdt. Men tittelen, «Turn Up The Quiet» stemmer dårlig, for her går alt svært stille og rolig for seg.
Jan Granlie
Diana Krall (v, p), Christan McBride (b), John Clayton (b), Tony Garnier (b), Russel Malone (g), Anthony Wilson (g), Mark Ribot (g), Jeff Hamilton (dr), Kariem Higgins (dr), Stefon Harris (vib), strykere under ledelse av Shari Sutcliffe
