Dinamitri Jazz Folklore kan høres noe suspekt ut for en vanlig jazzlytter. Men de er et band som har eksistert i mer enn ti år på Sardinia. De har jobbet som et profesjonelt ensemble hele tiden, og er en viktig del av jazzen på Sardinia. De har tidligere gjort prosjekter med bl.a. klarinettisten Tony Scott, «Kongo Evidence» med dikteren Sadiq Bey og «Akendenque Suite» med Amiri Baraka.
På denne liveinnspillingen fra den fine festivalen Ai Confiti tra Sardegna e Jazz i den lille byen Sant’Anna Aressi, i 2013, har man også samarbeidet med Amiri Baraka, Everett LeRoi Jones, som er hans opprinnelige navn. Han var en strålende poet med klare afro-amerikanske synspunkter, og han har tidligere vært å høre på plate med bl.a. saksofonisten Billy Harper («Blueprints of Jazz Vol.2»), New York Art Quartet («New York Art Quartet & Imamu Amiri Baraka»), med David Murray og Steve McCall («New Music, New Poetry») og Sun Ra And The Myth Science Arkestra («A Black Mass»).
På konserten fra Sant’Anna Arresi møter vi et band vi aldri har hørt om før, med et litt tvilsomt navn for å bli tatt helt seriøst i den innerste jazzkretsen, sammen med en av de virkelig store jazzpoetene.
Og hva får vi? Jo, en kjempefest for jazz og poesi som vi aldri hadde forventet.
Dimitri Jazz Folklore er et strålende (nesten) brassband med dyktige musikere, som ligger i et slags «Sun Ra Goes Mingus goes New Orleans Brass Band Goes Art Ensemble of Chicago»-landskap, med dyktige musikere og med fine komposisjoner som pisker Amiri Baraka framover i diktopplesingen. Hør for eksempel på tredjesporet «Akendenque», hvor det svinger infernalsk under Barakas tekst om slavene i USA.
Bandet kombinerer brassband-tradisjonen med nyere elektronikk og afrikansk perkusjon som jeg ikke kan huske noen andre har gjort, og hele platen blir en solid festforestilling.
Vi merker oss spesielt barytonsaksofonisten Giuseppe Scardino med solid trøkk, og Dimitri Grechi Espinozas fine altsaksofonspill. Vi kunne gjerne nevnt alle musikerne som favoritter, for dette er en ren fest!
Dette er muligens den siste plateinnspillingen med poet Amiri Baraka, og bedre og mer vitalt enn dette kunne det nesten ikke gjøres. Han døde dessverre den 9. januar i 2014, men etterlot seg en herlig plate på Sardinia.
Jan Granlie
Amiri Baraka (v), Dimitri Grechi Espinoza (as), Simone Padovani (perc), Gabrio Baldacci (g), Giuseppe Scardino (bs), Emanuele Parrini (vio), Paolo «Pee Wee» Durante (org, keys, live elec), Avram Fefer (as)
