Plateselskapet Clean Feed i Lisboa, er mest kjent for å utgi heftig og moderne jazzmusikk, gjerne av det akustiske slaget. Derfor var det noe overraskende at denne utgivelsen kom ut på selskapet for kort tid siden. En kvartett bestående av Alberto Popolla, altsaksofonist Errico Defabritiis, bassist Gianfranco Tedeschi og trommeslager Fabrizio Spere, har fått med seg organisten Luca Venitucci i studio for å spille inn et knippe låter innenfor den litt alternative bluesbølgen. Vi antar at musikerne kommer fra Italia, siden navnene tilsier noe i den retning, samtidig som at platen er innspilkt i Roma.

Det starter med Julius Hemphills «The Hard Blues», som er en djevelsk jazzblues hvor Defabritiis litt for skarpe altsaksofon er i føringen. Men det swinger upåklagelig, selv om versjonen er litt snillere enn originalen fra Hemphill.

Det forsetter med Phil Cohrans «Unity», og vi forstår hvor dette går. Dette er blues i grenselandet til moderne jazz, hvor det siste bare vises tildvis. På platecoveret står det et sitat av saksofonisten Oliver Lake, som lyder: «Bring all my food o none time on the same plate – Aretha Franklin and Sun Ra is the same folks», og det synes jeg er en god beskrivelse av den musikken vi får servert på denne platen. Selv om jeg synes det blir litt slapt innimellom.

John Carters «The Sunday Afternoon jazz and blues Society» er den som har mest moderne jazz i seg, noe bassisten og trommeslageren er viktige ingredienser i å få fram. Denne låta får vi likegodt to ganger (også som alternativt take). Her får vi en flott klarinettsolo og med et komp som virkelig koker, så fungerer dette perfekt.

Blind Willie Johnsons «Dark Was The Night», får bassisten spille hovedrollen, noe han gjør på en fin måte, mens Sun Ras «A Call For All Demons» blir altfor slapp, selv om låta fremføres helt ok.

Charley Pattons «Poor Me» er det ok driv i. Det samme kan sies om Tedeschis «The Joint Is Jumping», før vi får Olu Daras slentrende «I Can’t Wait Till I Get Home».

Men gjennomgående synes jeg dette blir litt for slapt. Som i de to første sporene, og i Defabritiis «Blues for Amiri B.»

En ok innspilling med noen fine bluesspor, fra komponister som i hovedsak har holdt seg litt i utkanten av bluessegmentet, men som kan swinge bedre enn de fleste. Men kanskje passer denne plata best med mange festglade mennesker i huset, og med et par sterke under vesten?

Jan Granlie

Alberto Popolla (cl), Errico Defabritiis (as), Gianfranco Tedeschi (b), Fabrizio Spere (dr), Luca Venitucci (org, mel, amp.zither)