Hvis du føler, som meg, at hullene med de klassiske kvinnelige jazzvokalistene er i overkant store i din platesamling, så er samleboksen «Queens of Vocal Jazz» et must, og en investering som kan rette opp mye av de inntrykket i en ellers overfylt samling.
Her har One Records samlet 15 langspillere fra de virkelige klassiske vokalistene.
Det starter med Billie Holiday og innspillingen «Music For Torching» fra 1955, hvor hun spiller med Harry «Sweets» Edison (tp), Benny Carter (as), Jimmy Rowles (p), Barney Kessel (g), John Simmons (b) og Larry Bunker (dr). Vi får mange av de evigvarende standardene med bl.a. «Come Rain Or Come Shin», «A Fine Romance», «I Get A Kick Out Of You» og fem andre godbiter, før andredelen av denne første platen ivaretas av Carmen McRae og hennes «After Glow» fra 1957 med Ray Bryant (p), Ike Isaacs (b) og Specs Wright. 12 låter som gjøres fremragende. (Hør bare på versjonen av «My Funny Valentine» som er mesterlig!), Vi får også noen spor hvor McRae traktere pianoet. Og dette er bare den første av i alt åtte CDer!
AndreCDen inneholder «Anita Sings the Winners» med Anita O’Day og Abbey Lincolns «Abbey Lincoln’s Affair».
Anita O’Day ble aldri den helt store av datidens jazzsangere. Kanskje var det fordi hun var hvit, og hadde en typisk «hvit» stemme. Innspillingene er med stort orkester og er fra Los Angeles i 1958. 12 standarder på rekke og rad, bl.a. «Take The «A» Train», «Tenderly», «Four», «Four Brothers», «Body and Soul» og Stan Kentons «The Peanut Vendor (El Manisero)».
Deretter overtar en relativt ung Abbey Lincoln med stort orkester under ledelse av Benny Carter, og flere standarder, selv om disse ikke er like kjente. Det mest interessante her, er å høre Lincoln i 1956, og at hun allerede da hadde en vel utviklet stemme som skiller seg ut fra de andre.
Over til tredje CDen, og Shirley Bassey og hennes «Let’s Face The Music», som kom på Columbia i 1962. Her får vi også stort orkester, denne gang under ledelse av Nelson Riddle, og musikken er mye mer musikal enn ren jazz. Basseys litt dramatiske stemme presenterer seg allerede fra start i «Let’s Face The Music And Dance», før vi får 11 mer eller mindre velkjente standarder, som «All The Things You Are», «I Get A Kick Out Of You», «Spring Is Here» og «All Of Me» med flere.
Deretter får vi 12 låter fra Peggy Lee og innspillingen «Blues Cross Country» med Quincy Jones Orchestra fra Hollywood i mai 1961. Quinsy Jones Orchestra er her i storform og det måtte nesten være umulig å gjøre en dårlig jobb foran dette stjernebandet som låter som ei kule hele veien. Standarder innenfor bluesdelen av storbandjazzen, og mange fine vokale bidrag fra Lee.
Så er det over til CD nummer 4 og to av dronningene innenfor vokaljazzen. Først 10 låter med Sarah Vaughan og innspillingen «No Count Sarah», med et stjernestorband som gjør arrangementer av Thad Jones. Innspillingene er fra 1958, og vi får standardlåter som bl.a. «Smoke Gets In Your Eyes», «Doodlin’», «Darn That Dream», «Cheek To Cheek» og «Stardust» før de avslutter med et alternativt take av «Darn That Dream».
Deretter får vi Dinah Washington og hennes «In The Land Of Hi-Fi» med Cannonball Adderley på altsaksofon og Junior Mance på piano og et stort orkester ledet (og arrangert) av Harold «Hal» Mooney. Og vi får nok en perlerad av standarder med mange mindre kjente, men også noen vi har hørt noen tusen ganger før, som «On The Sunny Side Of The Street». Fint spill, som alltid, av Cannonball Adderley, og 14 strålende låter.
CD nummer fem er viet Bossom Dearie og hennes «Once Upon a Summertime» med gitaristen Mundell Lowe, bassisten Ray Brown og trommeslageren Ed Thigpen, og opptaket er fra New York i 1958. Blossom Dearie har en spesiell innlevelse i musikken som vi ikke hører hos de andre (med unntak av Billie Holiday), og hennes stemme nesten hviskes fram i 12 standarder. Og det er lett å høre hvor Karin Krog har mye av sin inspirasjon fra. Kanskje boksens vakreste del!
Så overtar Nancy Wilson med tre forskjellige konstellasjoner og innspillingen «Like In Love» fra Los Angeles i 1959. Også en fin avdeling fra en jazzens mest underkjent vokalister, etter min mening.
På CD nummer 6 har man samlet to av de sterkeste damene innenfor jazzen på 50 og 60-tallet. Først får vi Nina Simone og hennes «Nina Simone Sings Ellington» med The Malcolm Dodds Singers og stort orkester under ledelse av Ralph Burns. 11 Ellingtonlåter, som man kjenner godt fra før, og med en ytterst opplagt Simone på vokal og piano.
Deretter overtar Betty Carter og innspillingen «The Modern Sound of Betty Carter» fra New York 1960. Her synger hun med The Richard Wess Orchestra, hvor de åpner med en morsom og rask versjon av «What A Little Moonlight Can Do». Det fortsetter med nok en perlerad av låter, bl.a. den fine «There’s No You», Irvin Berlins «Remeber» og en rekke andre før de avslutter med Isham Jones og Gus Kahs «On The Alamo», og karrieren er staket ut for Betty Carter!
På CD nummer 7, deler Helen Merrill og Shirley Horn rampelyset. Først får vi Merrills «With Clifford Brown», som originalt ble utgitt på EmArcy-selskapet. Her omgir hun seg med et stjernelag bestående av Clifford Brown (tp), Danny Bank (fl), Jimmy Jones (p), Barry Galbraith (g), Milt Hinton, Oscar Pettiford og Osie Johnson (b) og Bobby Donaldson (dr) i arrangementer av Quinsy Jones, som også leder bandet. Vi får kjente standarder som «Don’t Explain», «Born To Be Blue», «You’s Be So Nice To Come Home To», «’S Wonderful», «Yesterdays», «Falling In Love With Love» og «What’s New», og som ekstra bonus, får vi strålende trompetspill av Clifford Brown.
Deretter får vi vokalisten og pianisten Shirley Horn sammen med bassisten Joe Benjamin og trommeslageren Herb Levelle på de fleste låtene og Lewis Parker på bass og Harry Saunders på trommer på en låt. Alt er fra innspillingen «Embers & Ashes» fra New York, sannsynligvis i 1960. Flere fine standarder, hvor jeg synes det låter finest i ballader som «He Never Mentioned Your Name» og «Softly, As In A Morning Sunrise». Litt skarp lyd gjennom hele innspillingen, men vel verdt å få med seg, fra en ung (24 år) pianist og vokalist.
Så avsluttes boksen med en hel CD viet Ella Fitzgerald og hennes «Mack The Knife – Live In Berlin». 20 låter med Paul Smith (p), Jim Hall (g), Wilfred Middlebrooks (b) og Gus Johnson (dr), pluss bonusspor hvor hun synger med Loy Levy (p), Max Bennett (b) og Gus Johnson (dr) i et opptak fra Cannes Jazz Festival i juli 1959, og Paul Smith (p), Barney Kessell (g), Joe Mondragon (b) og Alvin Stoller (dr), fra Hollywood Bowl i Los Angeles den 15. august 1956.
!2 låter fra Deutschlandhalle i Berlin, hvor hun starter med «That Old Black Magic» og avslutter med «Lover Come Back To Me», før vi får åtte bonusspor.
Hele veien viser hun at hun er en av de aller største vokalistene i jazzhistorien, men jeg tror kanskje opptakeren har gått litt fort, siden stemmen ligger litt høyere i leiet enn det vi er vant til, og at opptaket er litt i spisst. Men ellers er det overhode ingenting å utsette på hverken låtvalg eller framføring.
I det hele tatt er dette blitt en strålende samleboks. All musikken er forbedret til 24 bits digital remastring, så de fleste opptakene låter nesten dagsferske, og mesteparten av musikken er strålende, med et lite ekstra pluss til innspillingen med Blossom Dearie.
Jan Granlie
