I den senere tiden har vi fått tilsendt en rekke innspillinger fra Canada. Noen har vært dørgende kjedelige, noen har hatt potensiale, noe har vært spennende, men ingen av de tilsendte har virkelig satt oss ut. Ikke før nå, etter at vi puttet platen «Not This Time» fra bandet Dog Leg Dilemma i spilleren.
Bandet kommer fra Toronto, og består av Anthony Argatoff på altsaksofon, Nick Lavkulik på gitar, Peter Bull på bass og Noah Sherman på trommer. Og på denne utgivelsen har de fått med fiolinisten Natalie Wong på et par låter.
Bandet blir ledet av bassist Bull, og ble startet som et eksperiment som spilte Bulls komposisjoner som han tidligere hadde gjort i flere andre band. Selv sier de at musikken er inspirert av blant andre Frank Zappa og Charles Mingus, og særlig førstnevnte kan man høre, mest på grunn av raske taktskifter og energien.
Det starter med den heftige «This Must Be Why I Came Home», og starter som om det var en plate fra 40-tallet, før bandet går raskt ut til venstre, og jeg får nesten en følelse av å lytte til Henry Threadgills AIR-band som gjorde seg sterkt bemerket på slutten av 70-tallet.
Riktignok roer det seg ned litt etter hvert, men de heftige rytmeskiftene forekommer hele veien fram til den mer rocka tredjelåta «Roll with the Hunches», men heller ikke her klarer de helt å holde seg innenfor en rytmisk figur.
La oss kanskje sammenligne bandet med et litt rocka Farmers Market, siden de trekker inn kjente fraser fra andre låter, og beskjeftiger seg mye med «odde» taktarter, også mot slutten av denne rocka låta. Altsaksofonen og gitaren svever av gårde som var det filmmusikk et kort strekk, før de fades ut og vi er over i «Part 1 – Are You Sure About This» og «Part 2 – Not This Time». Her beveger man seg inn i et slags dvelende Sun Ra-landskap, med svevende gitar og altsaksofon, mens bassen holder kontrollen i bakgrunnen sammen med trommene, som etter min mening er litt for lavt mikset. Disse to sporene er kanskje de minst spennende på platen, men beviser i høy grad hvilket potensiale som ligger i denne musikken. Musikerne er dyktige på hvert sitt instrument, og når man ikke befinner seg i AIR-land, er man enten hos Sun Ra eller Spike Jones og norske Framers Market.
Dette er musikk gjort av rebeller, som ikke bryr seg nevneverdig om stilarter og trender. Her kjører de på med de musikkformene de selv liker, uten tanke på hitpotensiale, selv om de også forekommer innimellom, hvis man legger godviljen til.
Selv om jeg kanskje synes at deler av platen blir litt ensformig, så tar det seg kraftig opp i avslutningssporet «Nothing Always Dosen’t Change», og vi er litt tilbake til starten, med Threadgill og AIR, riktignok i en mer rocka versjon.
Dog Leg Dilemma har levert en plate som er svært variert, med noen strålende låter, men også med noe som oppfattes som litt kjedelig og svevende.
Platen lanseres internasjonalt den 6. januar, og kommer du over denne innspillingen etter det, så bør du sjekke den ut.
Jan Granlie
Anthony Argatoff (as), Nick Lavkuli (g), Peter Bull (b, whistling, g, org, electric whip), Noah Sherman (dr), Natalie Wong (vio)
