Den franske fiolinisten Pifarély ble født i Bègles. I 1979 begynte han å turnere med bassisten Didier Levallet og gitaristen Gérard Marais som trio. På 80-tallet begynte han å lede sine egne band, som man kan høre på innspillingen «Insula Dulcamara» (1988) og «Oblique» (1992). I 1985 begynte han å jobbe med bassklarinettisten Louis Sclavis, og i 1992 dannet de Sclavis/Pifarély Acoustic Quartet, med gitaristen Marc Ducret og kontrabassisten Bruno Chevillon, og spilte inn for ECM. På slutten av 1990 -tallet startet han et duosamarbeid med pianisten François Couturier, osom resulterte i albumet «Poros» på ECM i 1997.
Nå møter vi han sammen med pianisten Antonin Rayon, bassisten Bruno Chevillon og trommeslageren François Merville, og vi får 11 komposisjoner, hvor de fleste er gjort av Pifarély, mens han på resten har samarbeidet med Rayon eller Chivillon. Innspillingene er gjort i Studio La Buissonne i Frankrike den 5., 6. og 7. desember 2017.
De starter med «Nocturne 1», første del av en suite i fire deler, som fordeles utover resten av albumet. Og det er nocturne-følelsen vi får gjennom store deler av innspillingen. Vi får også «La remeur qui vient» i to deler, samt «Les ombres» i to deler. Det meste foregår i balladetempo, og det hviler en litt «selvhøytidelighet» over mesteparten av musikken, som også har en tendens til å følge store deler av den jazzen vi får fra Frankrike, og som befinner seg i grenselandet mellom jazz, klassisk og samtidsmusikk. Og det er en ting som gjør deler av den franske jazzen mindre tilgjengelig for det «vanlige» publikummet. Musikken skal hele tiden være så seriøs at det nesten blir for mye av det gode.
Hele veien er musikken ettertenksom, og jeg får en følelse av at mesteparten av det som fremføres er sirlig nedskrevet på noter i forkant. Det er ingen tvil om at det er fire ytterst dyktige fagfolk vi møter, men innimellom hadde jeg gjerne ønsket litt mer løssluppenhet og «lek» i all seriøsiteten. Egentlig er det bare trommespillet til Merville som kan betegnes som løssluppent, men innimellom løses det opp med utmerket improvisasjonssekvenser, særlig fra Pifarély selv.
Dette er en plate som passer for litt finere «selskaper» og i kreative kunstnermøter, hvor man kan sitte pent og pyntelig i en konsertsal og nyte musikken. Jeg er ikke like sikker på at denne musikken vil passe like godt i en litt «rølpete» jazzklubb.
Jan Granlie
Dominique Pifarély (vio), Antonin Rayon (p), Bruno Chevillon (b), François Merville (dr)
