Den amerikanske klarinettisten Don Byron kjenner man kanskje best fra hans debutalbum «Tuskegee Experiments» (Nonesuch, 1992). Etter det har han gjort en rekke innspillinger, og selv om alle ikke har vært like spennende, har det vært interessant å følge ham. Han gjorde flere hyllestplater som ikke helt falt i smak hos denne lytteren, men vi våger å gi han en ny sjanse når han nå går i samarbeid med pianisten Aruán Ortiz.
Ortiz kommer opprinnelig fra Santiago de Cuba, men er bosatt i Brooklyn, og han har vært aktiv på New York scenen i mer enn 15 år. Han har turnert med det meste som kan krype og gå av musikere innenfor det «frittgående» miljøet i New York, og særlig i det kreative miljøet i Brooklyn.
Sammen serverer de oss 10 låter og komposisjoner, noen som de selv har laget, men v får også bidrag fra andre, så som Duke Ellington i «Black and Tan Fantasy», Francesco Mompous «Música Callads: Book 1, V.(M.M.) crochet = 54», Geri Allens «Dolphy’s Dance» og Johan Sebastian Bachs «Violin Partita No. 1 i B minor, BMV 1002, II. Double».
Byron skifter mellom klarinetten og altsaksofonen, men det er som klarinettist jeg synes han fungerer absolutt best. I «Black and Tan Fantasy» spiller han altsaksofon, og her låter han som en million andre altsaksofonister, det vil si uten særlig personlighet. Men Ortiz’ spill i Ellingtons melodi er fint. I Mompous klassiske stykke fungerer klarinetten godt, selv om Byron ikke presenterer seg som noen egenartet klarinettist her.
I «Joe Btfspik» av Byron, er han igjen tilbake på altsaksofonen. Og på disse låtene er lagt på en romklang i Byrons spill som jeg oppfatter som unødvendig. Men låten er fin, og Ortiz sitt spill er mer enn godkjent.
I Ortiz’ «Numbers», en vakker ballade, får vi også altsaksofon, og det låter nesten som om opptaket er gjort i en kirke.
Bedre blir det i Geri Allens «Dolphy’s Dance», hvor de starter unisont med klarinett og piano. Her synes jeg egge musikerne blomstrer, og når den friere delen kommer i gang, kan jeg virkelig like det Byron foretar seg. Det er på en måte som han virker friere i spillet når han kan boltre seg med klarinetten. Og på det instrumentet er han en av de ledende i dagens jazz.
Å gjøre Bach på klarinett er en fin måte å gjøre Bach på. Og her synes jeg Byron (nesten) gjør en fullverdig utgave. Det holder på å skjære seg ett sted, men kan klarer å komme over det med æren i behold. Denne går direkte over i Byrons «Delpian Nuptials», som er en fin ballade hvor begge spiller fint og «åpent», og som har mye klassisk over seg. Låten er en fin overgang (eller «kommentar») til Bach’ stykke, og vi får en fin, liten «klassisk» avdeling.
Så runder de v med Ortiz’ «Arabesques of a Geometrical Rose (Spring)» og begges «Impressions on a Golden Theme». Ortiz’ bidrag har også mye klassisk musikk i seg, og hvor mye improvisasjon det er i løpet av de drøyt sju minuttene låten varer, er ikke godt å si, men jeg føler kanskje låten blir litt statisk. Og det samme kan man også si om sistesporet. Mye av musikken som serveres, virker altfor planlagt til at jeg skal gi den topp karakter. Jeg hadde vel egentlig forestilt meg en mer sprelsk og vital innspilling, når en såpass kreativ klarinettist som Don Byron møter en cubaner. Men dessverre blir det hele altfor pretensiøst, seriøst og alvorlig til at jeg «slår reven i taket» over det jeg får høre.
Jan Granlie
Don Byron (cl, s), Aruán Ortiz (p)
[amazon_link asins=’B07JWGCP59′ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’2f948441-ecb8-11e8-bc2c-6d5bbb67b71e’]
