Det er et litt merkelige fenomen i jazzen, er at man har enklere muligheter for at publikum skal legge merke til en, hvis man kommer med på en rockemusikers plate, enn om man til stadighet utgir glimrende jazzplater. Den amerikanske saksofonisten Donny McCaslin er et godt eksempel på dette, på tross av at han har spilt med en rekke store jazznavn, som Gil Evans Orchestra, George Gruntz Concert Jazz Band, Danilo Perez, Maria Schneider, John Medeski, Uri Caine, Kenny Wollesen og Dave Douglas, og har utgitt 11 plater i eget navn, to med Dave Douglas – og så den platen hvor publikum får opp øyne og ører for ham, David Bowie og hans avskjedsplate «Blackstar».
Da den kom ut ble det plutselig en åpning for McCaslin, og godt er det, for flere av hans plater er mer enn gode nok til å få oppmerksomhet ute i den relativt store jazzverdenen.
På «Fast Future» har han med Jason Lindner (p, synth), Tim Lefebvre (b), Mark Guiliana (dr) (også med på Bowie-platen), David Binney (v, synth), Nina Geiger (v), Nate Wood (g) og Jana Dagdagan (ord).
Han har skrevet de fleste låtene selv, utenom «»Underground City» og «Fast Future», som han har gjort sammen med David Binney, «This Side of Sunrice», som er gjort av Binney, «No Eyes» av William Morris Wiesenfeld og «54 Cymru Beats» som er gjort av Richard D. James.
Musikken er veldig 2016, i alle fall slik jeg har en mistanke om at amerikanerne gjerne vil at jazzmusikken skal låte i 2016.
Musikken er melodisk, den har en rekke rockeelementer og bygges fint opp. Personlig synes jeg kanskje at det innimellom blir en tanke for glatt, men når det fungerer, så fungerer det svært bra.
McCaslin har en litt anonym tone i tenorsaksofonen, men han har mange gode ideer. De andre musikerne er mest med som kompmusikere, men de gjør akkurat det de får beskjed om, og gjør det med stil og finesse.
Allikevel blir dette litt for slapt etter min mening. Jeg vet ikke hva som mangler, men det er åpenbart ett eller annet vesentlig.
I balladene blir musikken altfor smooth, men når sjefen sjøl tar fram teknikken, og da konkurrerer han kraftig med Marius Neset, som i «54 Cymru Beats», da viser han for alvor at han fortjente plassen i Steps Ahead etter Michael Brecker. Men det er altfor få tilfeller av denne typen musikk på denne plata. Det blir rett og slett litt kjedelig og uinteressant etter hvert.
Jan Granlie
Donny McCaslin (ts), Jason Lindner (elp, synth), Tim Lefebvre (elb), Mark Guiliana (dr), David Binney (v, synth), Nina Geiger (v), Nate Wood (elg) og Jana Dagdagan (ord)
