Jeg må innrømme at min kjennskap til trommeslageren Dre Hocevar er relativt begrenset. Men etter å ha hørt gjennom «Coding Of Evidentiality» tror jeg nok at jeg vil stoppe opp hvis jeg ser navnet på en konsertplakat i fremtiden. For her har vi med en ytterst kreativ trommeslager å gjøre.

På sin nye innspilling har han med den fine pianisten Bram de Looze, cellisten Lester St. Louis og Sam Pluta som tar seg av det elektroniske.

Jeg velger å la diskusjonen rundt tittelen på plata ligge, men hvis den har noen dypere mening, så tror jeg dere må konfrontere kollega Johan Hauknes med saken. Dette er mye mer hans bord, og et langt stykke unna hva jeg går og tenker på til daglig.

Vi får sju trekk, for det er strekk det er, med relativt fritt improvisert musikk. Noen har sammenlignet musikken med det man får fra den amerikanske pianisten Marilyn Crispell og hennes trio med trommeslageren Gerry Hemmingway, noe jeg godt kan være enig i. Men jeg synes dette allike vel er helt annerledes. Bram de Looze er en pianist med stålkontroll, og hans fabuleringer over tangentene kan ha både Crispell og Keith Jarrett i tankene.

Celliste St.Louis fungerer på mange måter som en bassist i sammenhengen, mens Pluta tar seg av resten.

Hocevar er en trommeslager som beveger seg i det landskapet vi kjenner fra flere av de som sverger til det fritt improviserte, og hadde jeg blitt utsatt for dette bandet på en «blindfold» ville jeg nok kanskje ha tenkt på den norske trommeslageren Ståle Liavik Solberg, Paul Lytton og lignende.

Det er blitt en litt vanskelig plate å komme inn i, men gir du den tid, så åpner det seg forhåpentligvis og du vil oppdage en rekke interessante sekvenser.

Jan Granlie

Bram de Looze (p), Lester St.Louis (c), Dre Hocevar (dr), Sam Pluta (elec)