Pianisten og keyboardisten Bernt Moen fra Kristiansand er en musiker som må ha en rekke diagnoser i nærheten av ACDC i kroppen, i alle fall når det gjelder den musikken han siden tidlig på 2000-tallet har gitt oss i form av plater og konserter. Hans soloprosjekter, eller prosjektet med det utmerkede bandet BMW Trio, har ofte vært lyrisk og vakker jazzmusikk, mens han i for eksempel i det hardtslående bandet Shining, har «fyret den af» som man sier her i Danmark, med masse energi og trøkk.
Derfor var vi veldig spente på hvor i landskapet han ville befinne seg i det nye triosamarbeidet Dualistik, som nå er ute på Losen Records.
Her møter vi han sammen med bassisten Fredrik Sahlander og trommeslageren Tobias Øymo Solbakk, i åtte låter komponert av Moen.
Hvis det er mulig å lage en type musikk som ligger midt mellom BMW Trio og Shining, så føler jeg at det er det Dualistic leverer på denne innspillingen. Det toneangivende er ofte Moens harde spill på pianoet, i form av at han markerer de litt tunge akkordene, eller bare en tone, på sin helt egen måte. Men han er også innom det vakre pianotriospillet, som i fjerdesporet, «Wøørk», for de er tilbake i det energiske, hvor man, spesielt, i denne låte kombinerer det vakre og lyriske med det heftige.
Av og til føler jeg at energien til trioen godt kunne hatt saksofonisten Marius Neset på topp. Ikke fordi jeg synes det mangler noe i denne musikken, men fordi energien og måten trio0en spiller på, godt kan sammenlignes med en del av de tingene Neset gjør. Det er en vanvittig tøff energi i låtene, og de tre musikerne samarbeider og lever disse låtene på øverste hylle, både teknisk og som låter.
Jeg var svært spent på hva jeg fikk, da jeg puttet denne CDen i spilleren første gang. Og etter at den har surret og gått på anlegget en stund, føler jeg at den hele tiden gir meg nye utfordringer som lytter, og at Moen & Co. har laget en gjennomført og flott plate, som både gir noen strekk av pur, vakker lyrikk, kombinert med heftige og råtøffe partier som fascinerer. Men jeg er redd for at platen kan falle litt mellom en del stoler, særlig i den norske delen av musikklivet. Faren for at den kan skremme vekk noen av pianotriofantastene er der, samtidig som den kanskje ikke er rå og tøff nok for «Shining»-publikummet. Men for undertegnede var dette en vitamininnsprøytning som gjorde godt.
Jan Granlie
Bernt Moen (p, synth), Fredrik Sahlander (b), Tobias Øymo Solbakk (dr, synth)
