En av jazzhistoriens største storbandledere, Duke Ellington, var flere ganger i København med sitt store orkester. Den 7. november 1958 var han og orkesteret i KB Hallen med ett av sine beste storband, og «fyrte den af» for et begeistret publikum. I tillegg får vi noen «bonusspor», som er kalt ‘After Hours’, ett opptak med tre låter fra København den 31. mai 1950 og ett med to opptak fra Aarhus den 6. juni 1950, alle i adskillig mindre formater. Det første solo og på trio med tenorsaksofonisten Don Byas og klarinettisten Jimmy Hammilton, og den andre to låter solopiano med «sjefen sjøl».
Vi vet at en del plateselskap og samlere sitter på en rekke uoffisielle opptak med de legendariske stjernene fra jazzhistorien. Og danske Storyville har, tydeligvis, fått hendene i en del opptak med flere av disse stjernene, som de har utgitt i løpet av flere år, og flere vil sikkert følge i de kommende år.
Og nå er turen kommet til denne konserten i KB Hallen den 7. november 1958. Ellington-bandet var på en omfattende verdensturné med stopp i «kongens by». Og det er denne konserten, som ble tatt opp av Danmarks Radio, og presentert for lytterne i forskjellige programmer, ute på CD.
Når jeg mottar slike eldre radioopptak, blir jeg ofte sittende å tenke på hvorfor disse opptakene utgis. Selvfølgelig er dette gull for Ellington-samlere (men de har etter all sannsynlighet opptakene i «pirat-utgaver» fra før). Men er det gull også for oss andre? Jeg er ikke helt sikker!
Her starter de med et utdrag av Ellington-bandets signaturmelodi, «Take The A-Train», som vi får i et 34 sekunders utdrag. Hvorfor? Deretter følger de, mer eller mindre, velkjente Ellington-låtene som perler på en snor, som «My Funny Valentine», som vel egentlig er mest kjent fra andre musikere og band, med en smigrende klarinettsolo, «Perdido», «Sophisticated Lady», «Rockin’ In Rhythm», «Prelude To A Kiss» osv., slik publikum forventet det da de hadde betalt penger, pyntet seg, og reist i KB Hallen for å høre «The Duke». Mest overraskende er kanskje «innhoppet» med smørsangen til Ozzie Bailey i låten «What Else Can You Do With A Drum», men om ikke annet, så skiller den seg en del ut fra resten. Og denne kveldens versjon av «Diminuendo and Crecendo in Blue» er blitt legendarisk, med en «maraton»-solo av Paul Gonsalves på tenorsaksofon, som sikkert kunne vart hele kvelden. Men det er begrenset hva man får plass til på drøyt 11 minutter. Nettavisens anmelder påstår at han gjør 27 kor i løpet av disse minuttene, men det er ikke tilfellet, men at han gjør 27 «runder» kan stemme. Men at det er platens solistiske høydepunkt, er det ingen tvil om. Makan til tøft tenorsaksofonspill skulle man nok lete en stund etter – i alle fal på den tiden.
Jo da, vi får fint ensemblespill over hele linja, og solistprestasjonene er strålende, både fra Jimmy Hamilton på klarinett, Paul Gonsalves på tenorsaksofon, trompetrekka, Johnny Hodges på altsaksofon, og i front regjerer Ellington slik man forventer. Og hele veien er trommespillet til Sam Woodyard viktig for det særegne soundet og «timingen» til bandet. Men jeg må si at jeg ikke hele veien er like fornøyd med lyden Danmarks Radio har klart å produsere. Lyden blir litt for ullen, slik radioopptak gjerne ble på den tiden, og mange detaljer i ensemblespillet forsvinner altfor ofte i noe «ullent». Men dette er kanskje noe plateselskapet, med dagens teknologi, kunne gjort noe med før platen ble sendt ut på markedet. I tillegg synes jeg at vi får for lite av «stemningen» i KB Hallen, siden applausen kuttes relativt brutalt etter hver låt.
‘After Hours’-bonussporene er hentet fra et senere besøk, i 1950, fra Ellington-bandets besøk i København og Aarhus, under nok en ny og temmelig omfattende Europa-turné. Her inviteres vi med på en jam session i restaurant St. Thomas i København, hvor vi først får Ellington solo i «I Can’t Get Started», og The Duke sammen med en utrolig fintspillende Don Byas på tenorsaksofon og Jimmy Hamilton på klarinett i «Body and Soul» og «A Little Blues», mens vi fra en like uhøytidelig jam for «Rundskue komiteen» i Aarhus, på samme turné, hvor vi får servert «Sophisticated Lady» og «Mood Indigo» med Ellington solo på piano. Disse fem låtene avslutter plata, og er, kanskje, noen av de mest spennende låtene på platen.
På utgivelsen får høre alle de tingene som gjorde at Ellington-bandet skilte seg ut fra mange av de andre, amerikanske storbandene, og for «fagfolket», de som er lidenskapelig opptatt av Ellington-bandet og historien, fyller muligens denne utgivelsen et viktig hull i samlingen. For oss andre blir dette mer en kuriositet, og for de som var til stede i KB Hallen og på de to ‘After Hous’-samlingene, er denne utgivelsen sikkert gull verdt.
Jan Granlie
Duke Ellington (piano), Cat Anderson (trumpet), Harold Baker (trumpet), Clark Terry (trumpet, flugelhorn), Ray Nance (trompet, violin), Britt Woodman (trombone), Quentin Jackson (trombone), John Sanders (trombone), Paul Gonsalves (tenor saxophone), Jimmy Hamilton (clarinet, tenor saxophone), Johnny Hodges (alto saxophone), Russell Procope (alto saxophone, clarinet), Harry Carney (baritone saxophone, bass clarinet), Jimmy Woode (bass), Sam Woodyard (drums), Ozzie Bailey (vocals)
