Pita Parka Pt. 1: Xam Egdub er Dun-Dun Bands første utgivelse på vinyl, og består av tre låter. De debuterte med kassettutgivelsen Riff Ref på Dark matter Tapes i 2023. På denne utgivelsen består bandet av Jay Anderson (Roland Handsonic), Josh Cole (el.bass) Ted Crosby (bassklarinett og tenorsaksofon), Craig Dunsmuir (enlinjes elektrisk gitar, p____r p____r), Colin Fisher (tenorsaksofon), «Hahahacksaw» Jim Duggan (conga). Blake Howard (conga), Kurt Newman (el. gitar), Karen Ng (altsaksofon og klarinett), Mike Smith (Rhodes 88 og Hammond A105), og innspillingen er gjort i Canterbury Music i Toronto 30. oktober og 1. november 2022.
Craig Dunsmuir er en viktig stemme innenfor undergrunnsmusikken i Toronto. Mange i lokalbefolkningen kjenner ham for hans dype kunnskap og nysgjerrighet som lytter, egenskaper han har brukt som DJ, mens han jobbet i noen av byens beste platebutikker. Hans kunnskap og kreative ideer har også vært «drivstoff» for den enorme musikalske produksjonen han har skapt i mer enn 20 år. Han er kanskje den viktigste idémakeren i denne konstellasjonen, selv om også de andre musikerne har vært med i den kreative utviklingen av musikken på utgivelsen.
Det starter med el.bass over keyboards, før de går inn i et landskap som minner, ikke så rent lite, om det vi vi fikk fra produsenten og orkesterlederen Kip Hanrahan for en del år siden. Åpningssporet «No.1» beveger seg behagelig framover med keyboards og bass i et felles underlag for de andre musikerne, med Crosbys tenorsaksofon i front, før det hele endrer seg i b-delen, som er mer svevende, men med congas som rytmisk grunnelement, før det igjen endrer seg. Men med tenorsaksofonen som førende instrument. Og hele veien er dette en spennende låt som tar utgangspunkt i et slags «riff», som de spinner rundt. Vi får fint spill over hele linjen, med tenorsaksofonen som førende soloinsttrument.
Andresporet, «No.20 (Once Raw: The Aging G)», er en spennende og lettflytende sak, som jeg har en sterk mistanke om at er inspirert av den nye «retrobølgen» i den amerikanske og, særlig, britiske jazzen som særlig saksofonisten Shabaka Hutchings har vært eksponent for.
Det tr3edje sporet, «No.7 (Nolan)», er en kombinasjon av Kip Hanrahan og Hutchings, pluss en rekke andre fra dagens «hippeste» jazz. Her har de også hentet inspirasjon fra den musikken vi fikk fra musikere som Phoroah Sanders og andre med «spirituelle» musikere fra 70-, 80-, og 90-tallet. Samtidig har de et godt øye til musikken til Abdullah Ibrahim (Dollar Brand) i tonebildet og arrangeringen, særlig Ibrahims utgivelser med litt større orkestre.
Gjennom alle de tre låtene, tar de utgangspunkt i en relativt enkel «frase», som de utvikler og bygger ut på en fin måte, som hele veien svinger på en ytterst behagelig måte. Og i hver låt endres stemningen innimellom, og det er nesten som de «begynner på nytt», noe som gjør hver av de tre låtene spennende og at dynamikken og variasjonen blir relativt stor, selv om de aldri beveger seg langt fra utgangspunktet.
Dette er blitt en ytterst overraskende og fin utgivelse fra Torontos undergrunnsjazz. Og selv om vi i Europa kanskje har en litt annen tilnærming til undergrunnsmusikken, så er dette deilig og bølgende, spirituell musikk, som har klare røtter i våre tidligere helter innenfor den amerikanske jazzen, pluss de nye «retrobølgene». En gjennomført, spennende og interessant utgivelse fra en gjeng musikere man skal merke seg.
Jan Granlie
Jay Anderson (Roland Handsonic), Josh Cole (electric bass), Ted Crosby (bass clarinet, tenor saxophone), Craig Dunsmuir (single-line electric guitar, P___r P____r), Colin Fisher (tenor saxophone), «Hahahacksaw» Jim Duggan (congas), Blake Howard (conga, other repercussion), Kurt Newman (chordal and lead electric guitar), Karen Ng (alto saxophone, clarinet), Mike Smith (Rhodes 88, Hammond A105, continued keyboard transcombobulations)
