Ifølge den danske avisen Politiken, så er tromone det jazzinstrumentet som fører til minst applaus på konserter. Men det så ikke ut til å stoppe den svenske trombonisten Eje Thelin, som sto på sitt, og hvis arbeid førte til fruktbare engasjementer både i Sverige og ute i verden, ikke minst i Graz i Østerrike, hvor han levde og var lærer ved universitetet i flere år.
Musikken på denne platen er med en gruppe, som kun eksisterte en kort tid, men som hos mange blir husket som et fint minne om Thelin (1938-1990). Hans kvintett turnerte i Europa og delte scener med folk som Thelonious Monk, Charles Mingus og Miles Davis, men i 1964 måtte Thelin dessverre, av økonomiske årsaker, redusere bandet til en trio, som i noen tilfeller ble utvidet til kvartett med pianisten Bengt Hallberg. Denne CDen inneholder to live-opptak, med trommeslageren Rune Carlsson (1940-2013) og bassisten Roman Dylag, og med Bengt Hallberg som fjerdemann.
Og plutselig er vi tilbake til en annen tid. Dette var, hvordan det lød på de to konsertene på Gyllene Cirkeln den 22. januar 1965, og på Högre Allmänna Läroverket i Borläng den 23. mars samme år.
Det hele starter (litt usikkert etter min mening), med Thelins «Not At All», før de er trygge og tilbakelente i «My Favorite Things» og Hallbergs «Turning Around», John Carisis «Israel», Thelins «Let Me Out», Kenny Clarkes «Jay Jay», Comden, Green og Stynes «Dance, Dance Only For Me» og Arlen, Harburg og Rose’s «It’s Only A Paper Moon».
Det er tydelig at trioen med Dylag og Carlsson er trygge sammen med Thelin, og det er mulig de har fått litt prestasjonsangst når man har fått med Hallberg på piano. Men det høres egentlig bare på åpningslåta.
Dylag spiller fint bass, også i de få soliene han får tildelt, over Carlssons trommer og Hallberg kunne man vel sette til nesten hva som helst, og det låt bra. Og over det hele troner Eje Thelin med fint spill.
På den tiden han herjet rundt på svenske og internasjonale jazzklubber, var det nok Kai Winding og J.J. Johnson som var forbildene. Man kan høre at Thelin har hørt, i alle fall på Johnson, men han har sin egen tilnærmingsmåte til låtene som jeg kan like. Og sammen med de tre andre musikerne har de laget en fin plate, og kanskje skulle Thelin ha fått flere spillejobber i Danmark, så hadde kanskje «applaus-statistikken» sett litt annerledes ut.
Jan Granlie
Eje Thelin (tb), Bengt Hallberg (p), Roman Dylag (b), Rune Carlsson (dr)
