Mange vil kjenne bassisten Petter Eldh fra prosjekter med bl.a. Marius Neset eller bandet Scgneeweis und Rosenrot. Og slik vi oppfatter det, så er han hovedmannen bak dette prosjektet, basert i Berlin. De har, så vidt jeg husker, gjort en plate som trio tidligere, men denne gangen har trommeslageren Christian Lillinger, saksofonisten Wanja Slavin og bassisten Petter Eldh fått med seg en av dagens jazz’ mest ettertraktede trompetister, innenfor den «heftige jazzavdelingen», amerikaneren Peter Evans, som fjerdemann.
Evans kjenner vi fra en rekke prosjekter, men han er nok mest kjent for sin medvirkning i de mange platene til Mostly Other People Do The Killing (MOPDTK).
Komposisjonene er gjort av de tre faste medlemmene i trioen, og hele veien ligger musikken i et slags fornyet Ornette Coleman-landskap, kombinert med det tøffeste fra (MOPDTK).
Vi får åtte låter, hvor melodiene og rytmene kastes rundt, og vi blir sittende ytterst på stolen for å følge med. Og hele veien føles det som Evans alltid har spilt med de tre andre.
Og ikke ett sekund hviler det på «laurbærene». Her sparker man fra fra første tone, og alle de fire musikerne må konsentrere seg kraftig, med tunga rett i munnen og med ørene på stilk.
Og hele veien swinger det hemningsløst av de fire. Den forrige plata fra trioen, lovpriste jeg opp i skyene, hva jeg skal si om denne blir verre. For her går det unna fra start til mål, og kvartetten må være det perfekte bandet for både festivaler og klubber, for morsommere og tøffere blir det ikke.
Selvsagt blir Peter Evans ett slags samlingspunkt, men uten Eldh, Lillinger og Slavin i bandet, kunne man raskt ha fått noe helt annet enn vi får servert her.
Ved siden av Evans, er det Eldh som er den store drivkraften i bandet. Hans basspill er nesten utenom denne verden. Og hele veien komuniserer han perfekt med Lillingers sprelske trommespill og Slavins saksofon. Og alt ligger til rette for at Evans kan boltre seg som han vil.
Dette er ikke fritt improvisert musikk. Jeg har en mistanke om at veldig mye av det som framføres er nedtegnet (Eldh har tross alt spilt med Django Bates), men det er ikke så stramt at de fire ikke kan gå utenom de gjeldende stier, og klaske til som de selv vil.
«Amok Amor» er blitt en strålende innspilling, som bør distrubueres i stor stil til alle klubb- og festivalarrangører rundt om. For dette gleder jeg meg til å høre, helst på en litt trang klubb! Ukens og månedens beste til nå!
Jan Granlie
Petter Eldh (b), Christian Lillinger (dr), Wanja Slavin (s), Peter Evans (tp)
