«Electrocutango ga ut sitt tredje album – «Contrastes» – i 2021, og tok deres umiskjennelige blanding av argentinsk tango, jazz og elektronikk et skritt videre i en funky retning. Bandet regnes som et av de mest dynamiske, originale og dristige uttrykkene til den nye tangobevegelsen. Lyden deres kan identifiseres som tango med en elektronisk oppdatering, snarere enn electronica med «eksotisk krydder». Musikken har en distinkt identitet basert på tanguero-musikerskap med en original tilnærming til fusjoner med alt fra Cuba, Brasil, Puerto Rico, RnB, DnB, jazz eller samtidsmusikk». Dette er noe av hva man kan lese på bandlederen, Sverre Indris Joner, på hans hjemmeside om dette prosjektet. Han har opp gjennom årene skaffet seg et relativt stort navn innenfor tango-kretser, særlig på andre siden av Atlanterhavet, uten at det har nådd spesielt mye fram til det organiserte, norske musikklivet. Joner har holdt på med sitt i flere band, uten å gi seg, og det står det stor respekt av.
Med seg i bandet har han Odd Hannisdal på fiolin, Steinar Haugerud på bass, Andreas Rokstad på bandoneon og Andreas Bye på trommer, og selv spiller Joner piano og perkusjon, samtidig som han tar seg av programmeringen.
Tangopoeten og direktøren for det argentinske tangoakademiet, Horacio Ferrer har sagt følgende om Joner: «Joner er en bemerkelsesverdig, kreativ tanguista og har med Elevtrocutango funnet en aldeles uimotståelig og raffinert versjon av tango for det 21. århundre. Joners helt personlige stil er krydret med inspirasjon og kunnskap fra mesterne Salgán og Piazzolla, og hans originale komposisjoner er fulle av rytmisk kompleksitet». Ikke dårlig skussmål å få fra en som virkelig vet hav han snakker om.
Alle de 14 låtene er skrevet av bandet og Joner, og selv om man ikke helt kan påberope seg å ha full innsikt i tangoens vesen, og langt fra gå til det skritt det er å «tråkke trinn» til musikken, så må man bare bli imponert over det de skaper av musikk, som i bunn og grunn kommer fra andre siden av jordkloden.
Og de starter med «Could have been a tango», hvor musikken ligger relativt nær den argentinske tangoen, mye mer enn den finske. Og det er også tilfellet gjennom de fleste av de 14 låtene, som alle låter ytterst troverdige når det gjelder stilsikkerheten, i alle fall for meg som kun har et forhold til denne musikken gjennom Astor Piazzolla og Dino Saluzzi. Det swinger fint av all musikken, og vi legger spesielt merke til utmerket fiolin- og bandoneon-spill, selv om det er Joners piano som hele tiden driver musikken framover, sammen med bass og trommer – særlig i de raskere tangoene.
En gang fortalte en argentinsk trommeslager meg, at det alltid er en som dør i en tango. Noe som ikke virker like troverdig i førstelåta, men i den melankolske andrelåten, «Penumbra», kan det godt hende at noen trekker sitt siste pust. For dette er en nydelig ballade hvor Hannisdals fiolin i godt selskap med Rokstads utmerkede bandoneon-spill maner frem noe som nærmer seg død og fordervelse. Men ikke uten at det ligger et håp i bakgrunnen, mens vi i «Con Coreja» opplever en slags oppdatert tango som befinner seg langt fra danselokalene og mye mer inne i en moderne klubb, selv om dette er tango på sitt mest tradisjonelle. Melankolsk og fint, men samtidig oppdatert til vår tid med distinkt og fint trommespill. Og Joners pianospill er hele veien fremført slik en innfødt, profesjonell pianist ville gjort det.
«Milonga inquieta» er en lystigere låt, hvor jeg er overbevist om at ingen dør underves. Dette er den lystige og kanskje litt mer vågale delen av tangoen, før vi får den nesten like lystige «Prendido», som kanskje like godt kunne vært gjort av cubanske musikere, (selv om jeg her føler meg et godt stykke utenfor det jeg vet noen ting om) selv om det har det typiske, rytmiske i tangoen inne.
Og slik fortsetter det. Og selv om bandnavnet kanskje kan tyde på elektronikk og mer moderne lydbilder, er ikke det tilfellet her. Her er det akustisk musikk produsert etter dagens målestokk med alle de tekniske muligheter det er for mektig lyd, som i den neste låten «Contrastes», som nesten høres ut som et helt symfoniorkester innimellom, med mye bruk av romklang, men ikke elektronikk. Her serverer Joner kanskje plates mest innsmigrende pianosolo som går litt utenom den vanlige tangobeaten som ligger bak. Nydelig!
«La marcha» har også et moderne lydbilde, i form av skarp trommelyd over et heftig banoneon i starten, før det tas videre inn i tangorytmene med fiolinens relativt dramatiske anstrøk og et dramatisk pianospill (så i denne låten kan det godt hende at det går ett og annet liv). Veldig i Pioazzola-tradisjonen, noe som absolutt tyder på kvalitet.
«Replandor» er en nydelig sak, hvor pianoet spiller hovedrollen, og er, slik jeg forstår det, en veldig typisk tango som gjerne spilles sent på natten før tangoklubbens medlemmer skal gå hver til stt, selv om jeg tviler på at alle går hjem hver for seg, for dette er det man i Norge tidligere kalte en «klinelåt», og som var siste låten for kvelden. Dette er låten for den tette dansen med kveldens utkårede seniorita. En nydelig låt med utmerket spill fra Joner og Hannisdal i første rekke.
Men det blir ikke siste dans, for Electrocotango har ikke tenkt å gi seg enda. De er jo tross alt vikinger som har vært ute en høstnatt tidligere. Derfor følger «El zarpazo», som får massene til å stanse opp og lytte. For dette er en insmigrende tango som får danseføttene i gang igjen, og det er nesten så musikerne sier til de dansende at, kom igjen! Vi gir oss ikke enda. Så fortsetter de med «Con cierta duda», som er en tango man skal lytte til, og som får dansepartnerne til å lene seg mot hverandre å ta til seg den vakre musikken.
I «Otra vuelta más» får vi bandoneonen i front i nydelig spill over et deilig og typisk fint pianospill som mer utvider bandoneonen enn er kontrasterende, og sammen låter det ytterst vakkert, og hadde jeg ikke vært influensasyk og det hadde vært en kvinne til stede, ville jeg ha budt opp til dans i denne låten. Så får vi den mer krevende «Tangoparió», hvor, i alle fall jeg, takker for dansen før beina krysser seg for mye. Dette er mer kunstnerisk tango, som Piazzola eller Salluzi kunne ha gjort. Men her blir det gjort av en gjeng nordmenn som virkelig har lært seg denne musikken helt ut i fingertuppene. Mektig og utrolig dyktig utført.
Så går det mot slutten, først med «El gancho», som er nok en vakker tango med fiffig og fin perkusjon som på tross av at den ikke tar for mye plass, er ytterst effektiv før bandoneonen kommer inn og vi får kveldens siste låt, som bare krever et ekstranummer. Og det får vi selvfølgelig, i form av «Impactango», som er en oppløftende tango med tungt og dramatisk piano i starten under bandoneon og fiolin, mens bass og trommer leder oss gjennom kveldens siste tango på en fortreffelig måte.
Innenfor den norske folkemusikken, er det ikke alle som er like begeistret for den fornyelsen som har skjedd med den musikken de senere årene. Det samme tror jeg er tilfellet i Argentina når (og om) de får muligheten til å høre Electrocutango. Jeg tror at puristene også her vil reagere på hvordan en gjeng musikere fra andre siden av kloden behandler musikken deres. Men i likhet med den norske folkemusikken, må den utvikle seg videre. Og det tror jeg Sverre Indris Joner og Electrocotango er de rette til å gjøre. For dette er gjennomgående tøff musikk som burde nå ut til folket, ikke bare i Argentina, men også her i Norge og i Norden. Og kanskje vil en del finske tangoentusiaster trykke dette bandet til sitt bryst, for jeg kan godt tenke meg at dette ikke er musikere som «henger med hodet» på konserter, men som lager et «himla liv» der de opptrer, enten det er på et bygdehus i Norge eller midt på Milonga i Buenos Aires.
Jan Granlie
Sverre Indris Joner (p, perc, prog), Odd Hannisdal (vio), Steinar Haugerud (b), Andreas Rokstad (bandoneon), Andreas Bye (dr)
