Den norske trioen Elephant9, er kanskje et av de tøffeste jazzensemblene på kloden per i dag. Og da er det kanskje bare på sin plass at de kaller sitt nye album for «greatest show on earth», selv om jeg er overbevist om at det finnes en rekke medlemmer av jazzpolitiet der ute, som er kjempeuenig med meg når jeg mener det er helt på sin plass.
Trioen, som har eksistert siden 2006, og dette er deres sjette plateinnspilling siden starten. De startet under navnet Storløkken/Eilertsen/Lofthus, men fant sitt navn allerede etter det første året. Debutalbumet «Dodovoodoo» (Rune Grammofon) kom i 2008, og etter det kom «Walk the Nile» (Rune Grammofon, 2010), «Live at the BBC» (Rune Grammofon, 2011), før den norske, men Sverige-bosatte gitaristen Reine Fiske ble med på «Atlantis» (Rune grammofon, 2012) og «Silver Mountain» (Rune Grammofon, 2015).
Nå er de tilbake som originaltrioen med Ståle Storløkken på diverse keyboards og piano, Nicolai Hængsle på bass og Torstein Lofthus på trommer og perkusjon. Og mye av den originale «elephant9»-lyden er tilbake.
I Norge har man to viktige band med denne besetningen, Elephant9 og Bushman’s Revenge. I fjor kom Bushman’s Revenge til et slags veiskille, og ble mye mer et jazzband, som en lengre periode hadde beveget seg nærmere og nærmere rocken. Litt av det samme føler jeg er tilfellet også med Elephant9. Alle tre musikerne spiller mye med andre, og mer rocka sammenhenger, så kanskje har de også ønsket å ta tilbake det opprinnelige og det de startet med?
Og det synes jeg de har lykkes med på deres nye utgivelse. Riktignok er det mye rock i spillet til de tre, særlig Storløkkens orgel og Lofthus’ heftige trommespill, men jeg synes det hviler en mye større ro over de tre denne gang.
Og det har gjort musikken godt. For dette er noe av det bedre jeg kan huske å ha hørt fra trioen. Storløkkens orgelspill er hele veien strålende, med klare referanser tilbake til mange av de største «stadion»-rockebanda som Emerson, Lake & Palmer og Deep Purple. Hængsle høres nesten ut som han sitter godt tilbakelent med bassen, selv om han hele tiden er akkurat der han skal være mede fint og kreativt spill, mens Lofthus hamrer av gårde slik vi kjenner han best.
Mange vil kanskje si at Elephant9 nå er 2018-utgaven av 70-tallets syrerock, og det kan faktisk stemme til en viss grad. Med Storløkkens groovy og tøffe orgelspill i fronten og med Hængsle og Lofthus som solide assistenter, minner det mye om ting man hørte i ungdommen. Men det blir ikke dårligere for det! Elephant9 er derimot et av de showeste livebanda man kan høre på klubb nå om dagen, nesten uansett hvor man befinner seg. Og platen kommer til å bli spilt mye og HØYT i heimen framover. Kanskje til stor frustrasjon for naboene, men det får stå sin prøve, for dette er råtøff musikk som SKAL spilles høyt!
Jan Granlie
Ståle Storløkken (hammond, rhodes, p, eminent 310, mellotron, minimoog), Nikolai Hængsle (b), Torstein Lofthus (dr, perc)
