Elephant9 er et hardtslående, norsk band i grenselandet mellom hard rock, jazz og eksperimentell musikk. Bandet har siden de startet i 2006, hvor de opererte under navnet Storløkken/Eilertsen/Lofthus, og fra 2007 under navnet Elephant9, og på deres første utgivelse Dodovoodoo som kom i 2008, bestått av keyboardisten Ståle Storløkken, bassisten Nikolai Hængsle og trommeslageren Torstein Lofthus. For Walk the Nile vant de Spellemannprisen i 20010 i klassen jazz, og de vakte betydelig oppmerksomhet og fikk mye skryt i både jazz- og rockekretser over hele verden.
På det tredje studioalbumet Atlantis, som ble sluppet i 2012, var trioen forsterket med den svenske progrock-gitarveteranen Reine Fiske. For albumet ble de nominert til Spellemannprisen i 2012, også i klassen jazz, før de ga ut konsertalbumene Psychedelic Backfire I og Psychedelic Backfire II i 2019 og ble nominert til Spellemannprisen i 2019 i klassen jazz for Psychedelic Backfire I.
Deres forrige utgivelse, Arrival of The New Elders, viste fram en mer variert og reflektert trio, fortsatt like groovy, men mer strukturert og mindre jam-orientert, noe de, på mange måter, har fortsatt på deres nye utgivelse.
Nå er de tilbake med mythical river, fremdeles på Rune Grammofon, og albumet er innspilt i Kongsten Studio i oktober 2023. Dette er tre musikere som, hver for seg, er svært travelt opptatt med en rekke musikalske prosjekter. Og jeg må innrømme at jeg gledet meg som en unge på julaften på å få den rå og ærlige musikken til trioen på plate igjen.
Alle låtene, med ett unntak, er skrevet av Storløkken, og det er hans keyboards som åpner ballet i den kollektive «solitude limbo #2». Med Storløkkens relativt «snille» åpning sammen med Lofthus sitt stødige trommespill, før Hængsle legger seg på med stoisk ro i bass-spillet, er det bare å gi seg over i ren begeistring. Riktignok er ikke åpningen like heftig og rocka som vi husker bandet fra tidligere. Kanskje fordi Storløkkens keyboardspill muligens har blitt litt «snillere» med årene, men det er like energisk som tidligere, og de tre er fremdeles like samspilte som før, og fungerer perfekt sammen.
Men i andresporet «mythical river» er de tilbake der vi gjerne vil ha trioen. I alle fall i starten. Det er Storløkkens varierte keyboardspill på de mange forskjellige tangentinstrumenter som styrer bandet, men bass og trommer holder en «stø» kurs i bakgrunnen. Låten veksler i intensitet og «lynne», men hele tiden er det den rocka delen av jazzen de fremelsker best, og på en fantastisk måte. I «party among the stars» tar de det fint ned, og vi kan lene oss rolig tilbake og bare nyte det fine keyboardspillet under det fine bass-spillet. Enda lenger ned tar de det i «chamber of silence», en nydelig ballade, som bygger seg opp utover i låten med Storløkkens fine keyboardspill over verdens stødigste bass og trommer. Keyboardspillet er kreativt og fint, der Storløkken vrir og vender på tangentene, som gjør dette til noe helt annerledes enn sedvanlig «orgel-jazz». Og det er mektig hvordan de tre bygger låten opp, før de tar det ned igjen, alt basert rundt Storløkkens fine spill.
Deretter får vi «heading for desolate wastelands», stadig med like stødige trommer og bass, mens Storløkken får god plass til å «leke» seg i fronten, før vi får den fantastiske «star cluster detective», som jeeg raskt utroper til platas høydepunkt, på grunn av keyboard og bass-spillet, mens trommespillet hele veien er så presist at det er en fryd. «cavern of the red lion», starter relativt fritt og eksperimentelt, slik vi ofte opplever, spesielt Storløkken, i andre sammenhenger. Men det går ikke lang tid før de er på plass med det sedvanlige og stødige bass- og trommespillet under keyboardene. Og vi får nok en drivende god låt, som har mye psykedelisk i seg, samtidig som jazzen og rocken ligger under som en grunnpilar.
Så avrundes denne utmerkede utgivelsen med «solitude in limbo #1», og ringen er sluttet. På mange måter vender de her tilbake til start med en relativt neddempet, kort og deilig sak, som er den perfekte avslutningen på et utmerket sett fra en trio vi har savnet en god stund.
Dette er blitt en strålende forestilling fra de tre «elefantene». Her oser det av kreativt overskudd, fra tre musikere som kjenner hverandre ut og inn, og som lystrer det minste hint fra Storløkkens mange ideer. Jeg kan ikke tenke meg noen andre band swom befinner seg så til de grader i skjæringspunktet mellom jazz, rock og psykedelisk rock. Nok en innertier fra de tre «elefantene», og tøffere enn noe tog Vy eller andre av de private togselskapene noen gang koommer opp mot!
Jan Granlie
Ståle Storløkken (hammond L100, fender rhodes, minimoog, arp pro soloist, piano, harpsipiano, celeste, melotron, continuum), Nikolai Hængsle (electric bass), Torstein Lofthus (drums, percussion)
