På 12 Points-festivalen for noen år siden, dukket trioen Elifantree opp, og ble et av det årets store overraskelser. Vokalisten Anni Elif Egecioglu i vital front sammen med saksofonisten Pauli Lyytinen og trommeslageren Tatu Rokkö, ga publikum bakoversveis og hakeslipp på samme tid. Trioen kan man gjerne beskrive som en merksnodig blanding av svenske Wildbirds & Peacedrums, Björk, Charlie Chaplin og Pablo Picasso – og på deres seneste album dukker sannelig også elementer fra Anisette og gode, gamle Savage Rose opp som et sammenligningsgrunnlag.

Siden deres forrige innspillinger «Love & Trees» (2010) og «Time Out» (2012), synes jeg uttrykket har beveget seg mye i retning elektronikapop, på bekostning av det jazzanslaget man kunne høre i bandets uttrykk tidligere. Men det er vel sånn det må gå. Et band som står stille, kommer ingen vei.

Det er rett og slett mindre saksofonspill fra Lyytinen denne gangen, noe jeg synes er litt synd, for hans kraftfulle og frie saksofonspill var med på å gjøre trioen original. I tillegg er det mye syntetiske trommelyder og synther på denne plata, og for en gammel mann som meg, så er det ikke det jeg liker best.

Men Anni Elif Egecioglus stemme er der som før. Den har til og med vokst siden sist jeg hørte dem live på Tampere Jazz Happening for to eller tre år siden. Og nå er det hennes sterke stemme som er hovedgrunnen til at jeg liker innspillingen.

Det er mulig denne rosa innspillingen vil tiltrekke seg et litt annet publikum enn de foregående platene, og at det internasjonale markedet vil åpne seg opp for dem.

Journalisten Stuart Nicholson skrev i Jazzwise i 2009 at konserten med Elifantree på 12 Points var «Gig of the year». Jeg er ikke helt sikker på at den gamle professoren sier det samme om denne plata.

Jan Granlie

Anni Elif Egecioglu (v, synth, p), Pauli Lyytinen (s, eff, synth), Tatu Rokkö (dr, perc)