Den svenske saksofonisten og komponisten Elin Forkelid har vært toneangivende i den svenske jazzen i mer enn 15 år. I sitt nye prosjekt Songs to Keep You Company on a Dark Night utforsker hun en mer lavmælt og kontemplativ side av kunstnerskapet sitt. Hun har lenge vært en slags svensk John Coltrane, men på denne platen er kilden og inspirasjonen trompetisten Kenny Wheelers album Angel Song som kom på ECM i 1997, en plate som har fulgt Forkelid lenge.
Prosjektet ble lansert på en konsert under Stockholm Jazz Festival i 2023. En iskald dag i januar ble musikken spilt inn i de klassiske Atlantis Metronome-studioene i den svenske hovedstaden. Platen ble sluppet på konsert på Fasching i Stockholm den 12. november, og med på lanseringen og platen har hun kornettisten og trompeteren Tobias Wiklund, gitaristen Davis Stackenäs, og bassisten Mats Dimming. På den utmerkede platen til Wheeler, samarbeidet han med altsaksofonisten Lee Konitz, bassisten Dave Holland og gitaristen Bill Frisell, mens han selv spilte flygelhorn og trompet, og er, etter min mening, han beste skive ved siden av Deer Wan, som kom på ECM i 1978.
Og som det sies i forhåndsomtalen, så er det en helt «ny» Forkelid vi her får høre. Det begynner lyrisk og fint med Stackenäs sin gitar i Forkelids «Music for Four», en vakker og overraskende tilbakelent låt med Wiklunds karakteristiske kornett som førende solist. Og før de avrunder med Carla Bleys «Ida Lupino», får vi Stevie Nicks sin «Landslide» og fire utmerkede Forkelid-komposisjoner.
Selv om musikken er mer tilbaketrukket, er det hele veien en fin energi i det de leverer, og å gjøre Stevie Nicks fra tiden med Fleetwood Mac på denne måten er rett og slett genialt. Jeg hadde aldri forestilt meg at det var mulig å gjøre denne pop/rockelåten såpass jazzig. Og så her ligger Wiklunds kornett langt framme i lydbildet, og «leker» fint med Forkelids saksofon, mens Stackenäs og Dimming holder «fortet» på fremragende vis.
Deretter får vi den svingende og coole «Ytterligheter», som kunne gått rett inn på settlista til Warne Marsh og Lee Konitz, men med kornett og barytonsaksofon i front over et nydelig gitarspill, og med bassen dypt der nede, nesten som Charlie Haden. Her er Wiklund virkelig på hjemmebane, og gitarspillet svinger nydelig. Forkelid «kliner» litt til på barytonsaksofonen og gir klar beskjed til medmusikantene om å slippe seg løs, og før vi får «Anemonia», gir de oss en fin frittgående sekvens, før de igjen er vender tilbake til det svingende temaet til slutt.
«Anemonia» er en fin ballade hvor gitaren legger et fint «tema» i starten, før Dimmings bass kommer fint inn med bue langt der nede i bandets underliv. Her er hovedjobben lagt i Dimmings hender, en oppgave han fikser med bravur, før Wiklunds særpregede kornettlyd kommer inn i en deilig solo. Gitaren kommer inn med en solo med en deilig rocka lyd. En «jättesnygg» låt!
Deretter får vi «Introducing», som føles mer komponert, i alle fall helt i starten, før Forkelid lar medmusikantene bevege seg i et fritt landskap, hvor jeg føler Stakenäs er på hjemmebane, før Dimming setter opp en bassgang som de andre drodler rundt på en fin måte. Og her får vi også en tilbakelent og fin solo fra kapellmesteren, hvor vi kan gjenkjenne litt av Coltrane i spillet, men hun holder seg godt tilbakelent og fint, selv om vi merker styrken i spillet. Hun avleverer en mektig solo mens de andre boltrer seg relativt fritt i bakgrunnen, før hun «joiner» dem på en fin måte. Og da kommer også råheten i hennes spill fram. Jeg har alltid sagt at en jazzlåt skal fortelle en historie. Og her er står historiene nærmest i kø. Og jeg forbinder historiene her som at det dreier seg om en storby en sen kveld, hvor et visst kaos råder. En komposisjon hvor Forkelid viser relativt nye sider av sitt spill.
Så får vi «Revisting», som åpner med deilig gitar og bass, før de andre kommer inn med et fint underlag. Stackenäs spiller usigelig vakkert på denne låten, ikke veldig langt unna Bill Frisell på Wheeler-skiva, men allikevel personlig. Og med gitar og bass i front, og med blåserne litt i bakgrunnen, blir dette en nydelig ballade. Og når de to blåserne tar mer og mer over, kan man fornemme Wheeler som svever opp under taket med et fornøyd smil.
Så avrunder de med Carla Bleys «Ida Lupino», kanskje salige Bleys aller mest kjente låt. Her får vi den med trompet og barytonsaksofon i front, og spillet til Forkelid er ypperlig. Jeg tror det er første gang jeg hører denne låten med barytonsaksofon som det førende instrumentet, men det fungerer utmerket. Og når Stackenäs kommer inn skjer det noe med melodien som gjør den godt. Han leverer en nydelig solo som har hele låten i seg, men han utvider den på en fin måte. Låten bølger opp og ned og det enkle og fine temaet gjentas gjennom hele låten og da de går inn for «landing», blir det fine temaet hengende i bakhodet lenge.
Elin Forkelid har laget en svært annerledes plate enn de vi tidligere har hørt fra henne. Musikken føles mer «voksen» på denne, og hun er ikke den som stikker seg mest fram som solist, men lar de andre få «boltre» seg med komposisjonene, mens hun selv bare tidvis kommer inn og tar styringen. Dette er blitt en nydelig plate med den utmerkede saksofonisten og hennes glimrende musikere. Og hele platen er blitt en ytterst positiv og deilig seanse som jeg kommer til å glede meg over langt utover vinteren og våren.
Jan Granlie
Elin Forkelid (tenor saxophone, alto saxophone, baritone saxophone), Tobias Wiklund (cornet, trumpet), David Stackenäs (guitar), Mats Dimming (double bass)
