I 2017 kom platen Err Guitar (INTAKT Records) hvor gitaristen Elliot Sharp gikk i kompaniskap med de to andre stjernegitaristene Mary Halvorson og Mark Ribot. Jeg mente denne utgivelsen var mest for spesielt interesserte, og måtte innrømme at jeg ikke falt helt for utgivelsen.
Men det bryr ikke Elliot Sharp seg om. For nå er han ute med Ere Guitar, hvor vi møter den amerikanske gitaristen sammen med gitaristene Sally Gates og Tashi Dorji. Sally Gates kommer fra New Zealand, men er bosatt i New York. Hennes avantrock-trio, Titan to Tachyons, ga nylig ut sitt andre album Vonals på John Zorns Tzadik-selskap. Hun dukker ofte opp på scenene i New York City med forskjellige improvisasjonsgrupper, spesielt som «hemmelig gjest» hos John Zorn. Og Tashi Dorji er en musiker fra Bhutan, som er kjent for sin avantgarde og eksperimentelle (les: dypt knudrete, kunstferdige) tilnærming til musikken. «Hans særegne oppfatning av instrumentet, en definert av bevegelse og dyp åpenhet for teknikk, hvor han legger opp til en postkolonial demontering av gitartradisjoner», som det heter seg på internettet.
Innspillingen er gjort den 26. juli 2023 i Studio zOaR på Manhattan, og alle de 10 frittgående strekkene er gjort av de tre i fellesskap, med unntak av det sjuende sporet, «Drill Core» og det siste sporet «Popular Science», som begge er gjort av Sharp. Og det er en relativt fri utgave av en gitartrio vi får møte. Det er ikke godt å si hvem som er hvem av de tre, men jeg tror kanskje at det mest «støyete» spillet kommer fra herren fra Bhutan.
Jeg har brukt mange timer på å finne helt ut av den musikken vi får høre her. Sharp er en utmerket gitarist innenfor den nyere jazzen, mens Gates har sin klare bakgrunn fra metall-rocken og Dorji er den mest eksperimentelle. Men etter å ha spilt gjennom de 10 sporene en rekke ganger, går det mer og mer opp for meg, at dette er tre musikere som bruker sin spisskompetanse til å improvisere fram ytterst original og spennende musikk.
Som utgivelsen Sharp gjorde med Halvorson og Ribot er jeg sikker på at man får aller mest utbytte av musikken hvis man hører de tre på konsert. Da får man de tre i «nærbilde», og kan følge dem i den tette kommunikasjonen. På plate blir det adskillig vanskeligere, men det er ingen tvil om at vi har med «fagfolk» å gjøre. De jobber tett på hverandre, og det er ingen utpreget «leder» i trioen, men tre likeverdige musikere som møter hverandre på like vilkår, for å se hva de kan gjøre sammen.
De fleste vil vel kalle musikken de fremfører for «støy»-musikk, men innimellom, og etter femte gjennomgang, følte jeg at jeg fikk mer «tak» på det de gjør, slik at det ble mulig å finne både «hode» og «hale» i det de fremfører. Men enkelt er det definitivt ikke! I de to låtene/strekkene hvor Sharp står oppført som komponist, er det litt enklere å forstå hvor de vil, men ikke så mye. Kanskje mest fordi disse to låtene er mye roligere enn resten, og at det dermed blir «enklere» å følge ideene til de tre.
I forhold til platen Err Guitar, er musikken her friere og ikke like kompositorisk som på 2021-utgivelsen. Men begge søker seg til nye landskap å dyrke innenfor trio-musikken for gitarer. Og på Ere Guitar synes jeg musikken er vel så spennende. Ikke minst på grunn av at de tre gitaristene er svært forskjellige. Kanskje blir dette den fremtidige gitarjazzen, hvor musikere med forskjellig bakgrunn innenfor den fritt improviserte musikken slår seg sammen og lager spennende og fremadrettet musikk utenfor de fleste musikalske båser.
Jan Granlie
Elliot Sharp (guitar), Sally Gates (guitar), Tashi Dorji (guitar)
