Den danske trommeslageren Emil de Waal har, i snart 40 år, vært en av de mest aktive, danske jazzmusikerne. Han har blitt kjent for sine bidrag til et bredt utvalg av musikalske prosjekter innen jazz, pop, rock og elektronikk, inkludert band som Kalaha, Bagdad Dagblad, Handmade in Denmark, Maluba Orchestra, med Gustaf Ljunggren og i hans egen kvartett for å nevne en få. Hans nye plate er hans første «solo»-utgivelse, som kombinerer hans jazzkunnskap med hans tilhørighet til den musikken som ligger i et slags slektskap til jazzen, og særlig det elektronisk manipulerte.
Platen består av syv originalkomposisjoner, pluss tolkninger av komposisjoner av Charlie Haden, Duke Ellington og Hans Henrik Ley/Jannik Hastrup, og er en samling av intime duolåter, derav også navnet på platen. Og det er et fint knippe medmusikanter som er invitert inn ki hans musikalske landskap, så som saksofonisten Fredrik Lundin, som her trakterer bassfløyte og barytonsaksofon, Rasmus Oppenhagen Krogh på el.gitar, Cecilie Strand på tenorsaksofon, Henriette Groth på preparert piano og klarinett og pedal steel maestro Susan Alcorn.
Og han starter med Ley og Hastrups «Regnvejssang» på duo med Lundin på bassfløyte. Dette er en dansk «klassiker», hvor mye overlates til Lundin og hans fine bassfløytespill, mens han selv ligger bak og «krydrer» bassfløytespillet. Deretter får vi hans egen «Fire øyne» med Oppenhagen Krogh på el.gitar, som blir en slags forlengelse av førstesporet. Dette er en låt som mer enn gjerne kan gå inn i den danske sangboken, for dette er så dansk som det omtrent er mulig å få det, og litt i slektskap med Mikkel Ploughs fine soloplate fra noen år tilbake. Så følger duoen «Så» med danskenes nye tenorsaksofonyndling, Cecilie Strange, hvor vi møter en litt annerledes og mer søkende Strange, som er adskillig mer eksperimentell i starten enn det vi er vant til å høre henne, i alle fall på hennes soloplater. Her blandes saksofon og trommer med litt elektronikk, hvor Strange beviser at hun er en dyktig saksofonist med overdubbinger som passer fint inn i låta.
Så får vi de Waals «Paradigme», som er hans solonummer på platen. Han måtte jo få gjøre i alle fall en sololåt når det er hans egen plate, før vi får hans egen «Diskurs» med Henriette Groth. Vi er mest vant til å høre henne som klarinettist, men her behandler hun pianoet på sin måte. Mye perkusjon bak trommene i starten, og en slags illusjon av rennende og dryppende vann, før vi får «Logistikk», som også er gjort av de Waal og som også gjøres sammen med Groth, som her har plukket fram klarinetten. Her forfølger man ideene fra den forrige låta, men den endres ved det fine klarinettspillet, mens kapellmesteren styrer både trommer og elektronikk. Groth er en utmerket klarinettist, som vanligvis beveger seg i et mer eksperimentelt landskap enn her, men hun spiller vakkert over det «lette» perkusjonsspillet.
Så får vi Strange og de Waals «Generøs», også en sekvens hvor de ligger i det ettertenksomme og balladeaktige landskapet. Strange spiller fint over trommene og perkusjonen og vi får nok en låt som kunne gått inn i den danske sangboken. For også her høres dette ytterst dansk ut. Deretter følger «Halvfirs Fems» med Oppenhagen Krogh, hvor de går inn i det eksperimentelle og friere, før vi får Duke Ellingtons «Limbo Jazz» på duo med Lundin, denne gang på barytonsaksofon. Og her er stemningen en helt annen, og plutselig er vi inne i et opptog i gatene i New Orleans med fint spill av Lundin over et litt «bastant» trommespill.
Så avsluttes det hele med Charlie Hadens fine «Silence» på duo med Susan Alcorn på pedal steelgitar. Alcorn er den ledende pedal steelgitaristen innenfor dagens jazz, og her fremfører hun en fin versjon av Hadens gamle låt på en fremragende og nesten majestetisk måte med de Waal liggende pent og pyntelig i bakgrunnen.
Dette er blitt mer et slags visittkort for hva trommeslageren Emil de Waal holder på med av musikk, enn et helhetlig album, slik vi kjenner det fra de Waal. Og selv om jeg er vant til å høre han i litt større sammenhenger enn i duoformatet, blir dette en fin plate, ikke minst på grunn av medmusikantene han har invitert med seg.
Jan Granlie
Emil de Waal (drums, electronics, programming, sonic treatments, flute, water, percussion), Fredrik Lundin (bass flute, baritone saxophone), Rasmus Oppenhagen Krogh (electric guitar), Cecilie Strange (tenar saxophone), Henriette Groth (prepared piano, clarinet), Susan Alcorn (pedal steel guitar)
