Den svenske trompeteren Emil Strandberg er født i Johanneshov i Stockholm i april 1980, og har de senere årene vært en viktig stemme i det svenske jazz- og improvisasjonsmiljøet, blant annet gjennom band som Fire! Orchestra, Hederosgruppen, Pan-Scan Ensemble, Seval, Seven Peace Orchestra og Umlaut Big Band, og i samarbeid med musikere som Sten Sandell og Patric Thorman. I tillegg har han utgitt flere plater i eget navn. Og nå kommer utgivelsen Tallbarr, Taltrast, som har lanseringskonsert den 2. april på Rönnells Antikvariat i Stockhom. På platen hører vi han sammen med gitaristen Kasper Agnas, bassisten Pär-Ola Landin, Mauritz Agnas på cello og Andreas Hiroui Larsson på trommer. Alle komposisjonene er gjort av Strandberg, med unntak av sjettesporet «Gröna rökfång» av Monk og «Nordnäktergal» som er gjort av musikerne i fellesskap. Og innspillingen er gjort i Atlantis Studio i Stockholm den 27. og 28. august 2024.
Strandberg er en trompeter med en ytterst «klassisk» tone i trompeten, noe som har vært kjennetegnende for han gjennom hele karrieren. Men her synes jeg han svinger mye mer enn vi har vært vant til å høre ham tidligere, og vi kan høre at han har mye til felles med for eksempel landsmannen Tobias Wiklund og amerikanske Kirk Knuffke, med en lyd som innimellom kan minne om en kornett, og hvor musikken innimellom kan virke litt tilbakeskuende og tradisjonell, noe jeg synes fungerer fint i denne sammenhengen. Han har også vært en tilhenger av det kammermusikalske, noe vi også får oppleve på dette albumet. Og med seg har han et utmerket band som er med på å understreke det kammermusikalske i låtene. Og med kammermusikalsak i denne sammenhengen, mener jeg kammerjazz i et relativt moderne og ettertenksomt landskap, hvor han, ved siden av gitaristen Kasper Agnas er de som fremstår som de ledende solistene. Og gitarsoloene fungerer perfekt inn i dette musikalske landskapet, og går fint sammen med kapellmesterens trompetspill. Men vi får også fine bidrag fra flere av de andre musikerne, som blant andre Mauritz Agnas, som leverer noen fine soloer på cello.
Og som mye av den nyere og litt frie jazzen, er lydbildet langt fra «striglet» og «glatt». I stedet er musikken litt «rufsete» i kantene, slik vi liker det. Jeg har fulgt Standberg i en rekke år nå, og jeg vel egentlig ikke huske å ha hørt han i et såpass spennende landskap tidligere – i alle fall ikke i de prosjektene han har styrt selv. Og med utmerkede medmusikanter, har de laget en utmerket kazzmerjazz-utgivelse i den mer moderne retningen, som plasserer denne gjengen, relativt frittgående musikere, inn i et spennende og interessant landskap.
Jan Granlie
Emil Strandberg (trumpet), Kasper Agnas (guitar), Pär-Ola Landin (double bass), Mauritz Agnas (cello), Andreas Hiroui Larsson (drums)
