Den norske pianisten og vokalisten Emilie Storaas er utvilsomt arvelig belastet. Hun er nemlig datter av den utmerkede jazzpianisten Vigleik Storaas. Og uten at vi kan påstå at det har vært et press i oppveksten om at unge Emilie skulle bli musiker, så tolker vi litt ut av tittelen Past Life. En tittel som kan tyde på at hun nå har beveget seg inn i et «nytt» liv. Og låttitler som «Self Help» og «Will It Be Easier Tomorrow» kan kanskje bety at alt ikke har vært like enkelt for den unge musikeren. Men sånn er det nok mange unge som har det. Verden er nesten aldri slik man ønsker.
I 2019 solodebuterte Storaas med albumet «Slow Girl», og nå er oppfølgeren «Past Life» her. Her fortsetter hun å utforske hva popmusikk kan romme. Hun besøker både viser og indie på veien før hun lander i siste sporet, tittellåta, som på mange måter kommer til en slags konklusjon med en lavmælt, men fremoverlent gyng.
«Jeg liker det saktegående arbeidet med låtskriving. Noen av låtene har tatt mange år, blitt kastet, skrevet på nytt, og prøvd i ulike versjoner», forteller hun. «Låtene går i sykluser og resirkuleres før de kommer ut i sin endelige form. Jeg vet ikke helt hva låta handler om før den er ferdig, og da må jeg gi slipp og la lytteren få tolke slik de vil». Hun har i skriveprosessen tatt et stort oppgjør med troen om å ikke være bra nok, samt å tørre og vise seg frem, og forteller at «for min egen del, har Past Life vært en prosess om å stole på meg selv, og ikke tenke på hva andre synes og mener. Det har blitt en plate om sårbarhet og håp, en påminnelse om at vi alle er gode nok og at gjennom musikkens kraft kan vi reflektere og forenes om den menneskelige opplevelsen».
Med seg på denne platen har hun Kyrre Laastad på gitarer, trommer, perkusjon, bass og bakgrunnsvokal og Håkon Brunborg på gitarer, bratsj, synthesizer, bass og bakgrunnsvokal. I tillegg har hun invitert med Jenny Berger Myhre på bassklarinett, Marianna Sangita Angeletaki Røe på bakgrunnsvokal og perkusjon, Stina Stjern på kassettbånd, Theo Carbo på elektronikk, Håvard Aufles på piano og synthesizer og Karl Klaseie på gitar. Selv tar hun seg av hovedvokalen, pluss at hun spiller piano og synthesizer. Og all musikken er laget av Storaas, med god hjelp av Laastad, Brunborg og Røe.
De åpner med «Self Help», som jeg på mange måter føler jeg har hørt før, men ikke helt. Her har Storaas en avslappet holdning til ei fin pop-låt, som hadde den vært skrevet av en kjent amerikanske eller britisk singer/songwriter ville ha fått en rekke radiospillinger. Det som skiller låten fra de mange internasjonale artistene er egentlig det musikalske selskapet hun her omgir seg med, som er litt mer «rufsete» i kantene enn hadde den vært gjort av en av de store, multinasjonale selskapene. «Hibernation» følger fint opp, og jeg føler denne er litt mer optimistisk enn åpningen. Men også her er det et melankolsk «strøk» over det hele som fungerer, før vi får «Ever So Loving», hvor de nesten beveger seg inn i visetradisjonen, men hvor hun holder seg, så vidt, innenfor den amerikanske tradisjonen med litt lysere stemme enn i starten. Og for oss «gamlinger» får vi en deja vu om tidligere tider, da vi hørte på for eksempel Indigo Girls. Men hele tiden er kompet adskillig mer moderne og «up to date», og et godt stykke i front av hva all «syngedamene» fra vår studietid holdt seg. For kompet, og særlig trommespillet, gjør dette til noe som burde gjøre Storaas velkjent på klubber rundt om i Norge i 2024.03.14 Så avrundes førstesiden av Lpen, for det er selvfølgelig en LP, med «Prayer», som nesten kunne vært gjort av Tracy Chapman. Men med den forskjellen at Storaas sin vokal nesten beveger seg inn i det vi litt slemt kaller «knirkepop». Men hun holder seg akkurat på rett side av «eggen» og gjør en kort, men fin låt.
B-siden starter med «Life to its Fullest», og her er hun inne i et britisk landskap hvor vi tidligere fant artister som Trasey Thorn og Ben Watt. Det vil si stillegående og melankolsk pop. Men underveis setter trommene fart på stemningen, og Storaas utfordrer seg selv med å trekke stemmen opp i de høyere «luftlag», hvor låten tvikler seg til en fin sak hvor mange av de artistene som gikk «underground» på tidlig 90-tall befant seg. Fint og relativt løst spill over hele linja, hvor aalt svinger på en fin måte. «Mummidalen», dette finsk/svenske eventyrlandet alle i Norden kjenner bedre enn folkeeventyrene, er en kort, men fin instrumental med piano i front, før vi får «Will It Be Easier Tomorrow?», med nesten resitasjon av teksten i starten, og med noe som høres ut som et gammelt Farfiza-orgel som viktig bæreelement, før låten «brer seg utover», og vi får en deilig poplåt med dyktige (jazz)musikere som assistenter.
Så avslutter de denne altfor korte LPen med tittelsporet «Past Life», en enkel og fin pop-låt med en sår undertone. Jeg forsøker å komme på hvem av de «gamle» vokalistene hun ligner på her, men jeg er ikke i stand til å komme på hvem. Stemmen her er lys som en mild sommerkveld, og er en fin komposisjon, som på mange måter konkluderer med at dette kommer til å gå bra!
Det er mange amerikanske og britiske kvinnelige singer/songwriters som dukker opp i bakhodet mens man lytter seg gjennom dette albumet. Men gjennomgående er produksjonen mye råere enn hennes medsøstre fra landene lenger vest. Hun opererer, i de fleste låtene, et godt stykke opp i sopranregionen, men hun beviser flere ganger at hennes stemmeregister er større enn som så. Derfor blir dette en fin plate man skal sette av tid til å lytte til, og gi Emilie Storaas en sjanse. For er du enig med meg, så kommer denne platen høyt på rangeringen over unge, kvinnelige vokalister som beveger seg godt på utsiden av jazzsegmentet.
Jan Granlie
Emilie Storaas (vocals, piano, synthesizer), Kyrre Laastad (guitars, drums, percussion, background vocals), Håkon Brunborg (guitars, viola, synthesizer, bass, background vocals), Jenny Berger Myhre (bass clarinet), Marianna Sangita Angeletaki Røe (background vocals, percussion), Stina Stjern (cassette tapes), Theo Carbo (electronics), Håvard Aufles (piano, synthesizer), Karl Klaseie (guitar)
