De senere årene har det dukket opp noen ytterst dyktige, kvinnelige saksofonister ved jazzutdanningen i Trondheim. To av disse har sin bakgrunn fra Danmark. Først fikk vi Mette Rasmussen, som de senere årene har reist land og strand rundt med sin altsaksofon i en rekke forskjellige frittgående prosjekter, og nå har vi fått Signe Emmeluth, som også spiller altsaksofon.

Det spesielle med disse to, er at det nesten ikke er noen innenfor det danske jazzliv som kjenner de to. Nå begynner noen av de mest frilynte å nikke anerkjennende hvis man nevner Rasmussen sitt navn, men Emmeluth er nok fremdeles en skjult juvel hos «danskerne».

Emmeluth har slått seg til i Trondheim, men har vært å høre i København et par,t re ganger de senere årene, blant annet sammen med kjæreste og gitarist Karl Bjorå i duoen OWL og med den skandinaviske bandet Konge, sammen med Mats Gustafsson (s), Ole Morten Vågan (b) og Kresten Osgood (dr).

På sin debutplate, har hun invitert med den norske gitaristen Karl Bjorå, pianisten Christian Balvig (fra Danmark) og trommeslageren Ole Mofjell (norsk, men bosatt i København). Vi får ti mer eller mindre komponerte strekk (det kompositoriske er gjort av Emmeluth), som varierer sterkt både i temperatur og lynne. Noen ganger går det relativt streit for seg, mens andre ganger, som i «Kolibri», som er en heftig duett mellom altsaksofon og trommer, går det mer heftig for seg.

Dette er musikk som, i hovedsak, følger i sporene etter svenske Mats Gustafsson, tyske Peter Brötzmann og det europeiske, fritt improviserende jazzmiljøet som de senere årene har vokst seg relativt stort.

Jeg synes Emmeloth har laget en plate som, i stor grad, skiller seg litt ut fra de vanlige platene vi får fra dette miljøet. Her er det mer substans og planlagte ideer i det som fremføres (høres det ut som). Bruken av instrumentene er med på å gjøre platen streitere, særlig med Balvigs pianospill, som ligger mye nærmere Paul Bley enn for eksempel Cecil Taylor. Og innimellom låter Bjorås gitarspill adskillig nærmere Jim Hall enn Sonny Sherrock. Men bakerst på scenen raser Mofjell fram som vi liker han. Han har store ører og er i stand til å lytte tett og nært til hva som skjer i bandet, og legger seg perfekt til i lydbildet.

Og over det hele svever, hogger, rasper og skriker Emmeloth som om hun ikke har gjort noe annet i hele sitt relativt unge liv. De ti strekkene vi får servert er variert og fine, det er mange gode ideer som blir servert, og de fire musikerne leverer en overraskende frisk og fin innspilling gjort i Trondheim i fjor.

Jan Granlie

Signe Emmeluth (as), Karl Bjorå (g), Christian Balvig (p), Ole Mofjell (dr)