Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til samarbeidet mellom den italienske trompeteren Enrico Rava og den amerikanske pianisten Fred Hersch, da jeg satte på denne platen første gang. Her skulle vi møte en italiensk «kraft-trompeter» sammen med en finslepen, amerikansk pianist, og jeg var spent på hvordan dette møtet ville utarte seg. Samarbeidet har blitt hyllet som et toppmøte mellom to jazzmestere. Enrico Rava fra Trieste, og Fred Hersch fra Cincinatti, deler en dyp hengivenhet for tradisjonen og har dyp sans for det melodiske. På denne innspillingen, hvor Rava spiller flygelhorn og Hersch et perfekt lydende piano i den utmerkede akustikken i Lugano-studioet i november 2021, utforsker de to et knippe standarder, og de starter med Antonio Carlos Jobim og Chico Buarques «Retrato em Branco e Preto» i en nydelig versjon, som ikke har fått altfor mye latinsk preg over seg, men som (nesten) tolkes som en standardlåt. Og herfra og ut, er dette en nydelig plate, hvor samspillet fungerer adskillig mer knirkefritt enn det jeg hadde trodd. Og mye av det skyldes Ravas bruk av flygelhorn i stedet for trompet, som jeg tror ville blitt litt «brutalt» i denne sammenhengen.
I tillegg til Bassmann og Washingtons «I’m Getting Sentimental Over You», Kern og Hammerstein II sitt tittelspor, «The Song Is You», Thelonious Monks «Misterioso og «’Round Midnight», får vi også den kollektive «Improvisation», Hersch sin «Child’s Song» og Ravas «The Trial», og hjele veien gjennom låter det friskt og nydelig. Det er vel kun i den kollektive improvisasjonen at Rava skjærer litt ut et lite øyeblikk, og forsøker å få mer «fart» i spillet, men han roer seg raskt ned.
Vi får en fin og original versjon av «I’m Getting Sentimental Over You», og de beveger seg et godt stykke inn i Ravas musikalske landskap i denne låten, mens tittelsporet er nydelig, og beviser hvilke eminente musikere vi har med å gjøre. I «Child’s Song» beveger Hersch seg nesten inn i Keith Jarretts akkordvendinger, i platas kanskje fineste spor, og de to leker fint sammen i «The Trial». Og Monks «Misterioso» får et litt melankolsk drag over seg, før de avrunder med «’Round Midnight» i en versjon jeg er overbevist om at Thelonious Monk ville ha likt. For her «planker» de ikke bare Monk, men lager sin egen versjon av låten, som gir mye mer enn de fleste andre versjonene, i alle fall, jeg har hørt av låten.
Dette er blitt en vakker plate fra to av jazzens store, nålevende musikere. Og du skal ikke se bort fra at denne duoen kommer til å være på plakaten på en rekke jazzfestivaler framover. Og er du i nærheten, så skal du i alle fall kjøpe billett til denne duokonserten.
Jan Granlie
Fred Hersch (p), Enrico Rava (flh)
