Den unge, italienske pianisten Enrico Zanisi er en musiker som har rukket mye i løpet av et relativt kort liv. Han har utgitt tre innspillinger i eget navn, og den fjerde er på vei. Han har også gjort en innspilling med saksofonisten Mattia Cigalini, samt at han har vært med på en rekke italienske jazzprosjekter de senere årene. Som 12-åring drømte han om å bli rockestjerne, men etter å ha studert ved Manhattan School of Music i New York, var veien lagt. Han skulle bli jazzmusiker.
På «Keywords» spiller han sammen med bassisten Joe Rehmer og trommeslageren Alessandro Paternesi, og all musikken, med unntak av avslutningssporet er originalskrevet av Zanisi.
Det er interessant å følge noen av de italienske pianistene. De er alle ekstremt dyktige teknisk, og de har det typiske, italienske machogenet langt framme i bevisstheten. Det fører til at de kan spille «Donna Lee» like fort som Iiro Rantala, samtidig som de kan tolke de såreste ballader på en overbevisende måte.
Her åpner det med den relativt maskuline «Claro», hvor Zanisi får vist fram hvilken eminent tekniker han er. Derfra går det over i den lyriske «Au Revoir», som gjerne kunne vært gjort av Tord Gustavsen. Her spiller han ytterst vakkert og sart, før det løfter seg litt i «Beautiful Lies», som også er en lyrisk sak, men med mer glede enn i den litt såre «Au Revoir».
«Equilibre» er en sak som starter som en slags barnesang, men som rocker seg til etter hvert, mens «No Truth» er nok en vakker ballade, spilt som nesten bare en følsom italiener kan. Denne ligger tett opp til Keith Jarrett og hans trio. Og Zanisi spiller ytterst vakkert og kreativt.
«Power Fruits» er en rask og teknisk krevende låt, hvor også de andre musikerne får vist seg fram. Og her låter det veldig, veldig italiensk. Etter en litt rotete åpning tar Zanisi styringen, og fører låta mot land med stor overbevisning.
«Recitativo» er igjen en kort og vakker ballade, hvor også Jarrett lurer i krokene, mens «Magic Numbers» nesten kunne vært skrevet av Eric Satie. Fint og originalt pianospill med noen rytmiske finurligheter som fascinerer.
«Der Teilnehmer» er nok en vakker ballade, og det er i balladen det fungerer best for Zanisi og hans medmusikanter. Og denne blir kanskje min favoritt på plate. Det er nesten en melodiføring som kunne vært skandinavisk.
Så avsluttes det hele med Robert Schumanns «Trämerei», en obligatorisk melodi å lære seg for alle pianister med respekt for seg selv. Jeg synes Zanisi gjør en interessant og litt original versjon av «mesterverket», og som avslutning på en vakker og interessant plate, så fungerer den perfekt.
Jan Granlie
Enrico Zanisi (p), Joe Rehmer (b), Alessandro Paternesi (dr)
