I kvartetten med det veldig norske navnet Enten Eller, møter vi fire italienske musikere med lang fartstid bak seg, men som stadig er med på å fornye den italienske jazzen. Trompeteren Alberto Mandarini har vært kjent fra jazzscenen siden 80-årene, og han har spilt med blant andre Enrico Fazio, Giorgio Gaslini, Carlos Aktis Dato, Elton Dean, Tim Berne, Tony Scott, Maria Schneider og Cecil Taylor. Men han har også operert innenfor litt andre stilarter, hvor blant annet samarbeid med pianisten og sangeren Paolo Conti inngår. Gitaristen Maurizio Brunod har gjort noen soloprosjekter, duoer, og en rekke andre, mer eller mindre faste sammensetninger. Han har blant annet gjort platen «Svartisen» sammen med John Surman, Bjørn Alterhaug, Ivar Antonsen og Paolo Vinaccia (!), mens både bassisten Giovanni Maier og trommeslageren Massimo Barbiero er musikere som er mye benyttet på jazzinnspillinger o konserter i Italia og Sør-Europa.
Bandet har eksistert i en rekke år, og deres nyeste utsending føyer seg godt inn i rekken av produksjoner, selv om jeg synes denne er mer trendy og mer opp mot det som er «in» innenfor den moderne jazzen i dag enn de tidligere platene jeg har hørt med dem.
Så vidt jeg forstår, så er dette musikk som er laget til en danseforestilling, og da snakker vi ikke italiensk folkedans eller de mer tradisjonelle måtene «å tråkke trinn» på. Innspillingen er gjort i Museo Garda Ivrea på den 38. Open Jazz-festivalen, og det ville ikke forundre meg om prosjektet på denne konserten var utstyrt med dansere. Og da snakker vi moderne dans av ypperste merke.
Musikken er variert og lyrisk der dansen krever det, og heftig der det er på sin plass. Mandarinis trompetspill er veldig «klassisk» i tonen, og sammen med Brunods el.gitar i front, får vi et lydbilde som minner om de flotte ECM-innspillingene til Kenny Wheeler. I tillegg legger Maier inn utmerkede kommentarer med fint bass-spill og Barbiero med løst og deilig trommespill som grunnlag for både gitar, trompet og dans.
Dette er musikk som gjerne kan høres på hjemme i stua. Men aller helst ville jeg ha hørt den sammen med dansere i egnede lokaler. Det er blitt en svært hørverdig plate, som riktignok ikke er revolusjonerende, men som må være en drøm for en moderne danser å improvisere rundt. Og selv om jeg alltid best har likt å være «veggpryd» når det danses, kan jeg virkelig like det jeg hører fra de fire, rutinerte italienerne.
Jan Granlie
Alberto Mandarini (tp, flh, live sampling, eff), Maurizio Brunod (g, live sampling, eff), Giovanni Maier (b), Massimo Barbiero (dr, perc)
