Eric Bibb er en bluessanger og gitarist som opprinnelig kommer fra Canada, men han ha vært bosatt i Stockholm i en rekke år. Han har utgitt en rekke plater i eget navn, men har egentlig aldri fått den internasjonale oppmerksomhet hadde har fortjent.
Nå kommer han med platen Ridin’, hvor mesteparten blir framført solo, men han samarbeider også med store blues- og verdensmusikknavn som Taj Mahal, Russell Malone, Amar Sundy og Habib Koité.
Vi får 15 låter, hvor han har skrevet de fleste, pluss at han putter inn et par tradisjonelle låter innimellom. Og han starter med hans egne komposisjon «Family», og derfra og ut er dette en fin bluesplate, hvor han får bevist hele sin bredde i stil- og interesseområde.
Nå er ikke denne typen blues det vi bruker mest tid på her på salt peanuts*. Men jeg vil hevde at det er litt merkelig at ikke Bibb, som har rukket å bli over 70 år, ikke har fått et større navn i Norge og i Europa.
Når man ser på platecoveret kan det virke som om at dette er en soloinnspilling, kun med assistanse og samarbeid med noen fa andre «stjerner». Men det er ikke tilfellet. For gjennomgående samarbeider han med en haug med musikere som veksler fra låt til låt, og som er med for å «fylle ut» lydbildet, og gjøre musikken i en stil som kan minne om mye av det Taj Mahal har holdt på med siden han samarbeidet med Ry Cooder for mange år siden.
Og det er blues som burde kunne bli mer enn akseptert i det brede lag av folket. For selv om Bibbs stemme ikke er like rå og «whisky-befengt» som de riktig store bluesartistene, er dette blues som svinger upåklagelig og fint hele veien. Hør bare på andresporet «Ridin’» som er strålende.
I tredjesporet «Blues Funky Like Dat», samarbeider han med Taj Mahal og Jontavious Willis, på vokal, akustisk gitar og munnspill (Taj Mahal). Dette er en låt Bibb har laget sammen med Mahal, Glenvin Anthony Scott, Taj Mahal og Jontavious Willis, og er en nydelig blueslåt som sitter som et skudd. I «The Ballad of Johhn Howard Griffin» får han god jazzhjelp av gitaristen Russell Malone i tillegg til fullt band og en haug vokalister i bakgrunnen, og hvor vi spesielt legger merke til Malones fine gitarspill.
Og slik fortsetter det med utmerket blues som fascinerer i sin coole atmosfære. Av de tradisjonelle låtene, er «500 Miles» først ut, hvor Bibb samarbeider fint og løst med trommeslageren Glen Scott, som også spiller bass, gitar og programming, mens Esbjörn Hazelius er med på fiolin. I «Hold the Line» får han igjen god assistanse fra Malone, og i «I Got My Own» dukker gitaristen Amar Sundy opp med fint spill, og i «Call Me By My Name» er Harrison Kennedy med som hovedvokalist, og gir et litt råere inntrykk enn Bibb. Men akustisk sydstatsblues av beste merke er det.
I «Sinner Man» møter vi Eric Bibb String Band i et liveopptak fra Wheatland Festival, hvor vi møter Bibb som vokalist og på barytingitar, Dirk Powell på banjo, Cedric Watson på vokal og fiolin, Grant Dermody på munnspill og Danny DeVillier på trommer, og vi får et godt bevis på at Bibb er en uutmerket liveartist, før vi møter han sammen med Habib Koité i «Free», med blant andre Koité på akustisk gitar og vokal og Lamine Cissokha på kora. Og når de avslutter med Bibbs egen «Church Bells (Outro)», så er i alle fall denne skribenten mer enn fornøyd.
Eric Bibb har med Ridin’ laget en slags «Best of-plate», hvor han har invitert ei røys med musikere til en ultracool fest, hvor alle låtene låter fremragende, og om ikke denne utgivelsen vil gjøre navnet hans viden kjent over hele verden, så forstår jeg ingenting av bluesfolket.
Jan Granlie
Eric Bibb (vocal, guitars, banjo), Ash Haynes (vocal), Tajj Mahal (vocal, harmonica, guitar), Jontavious Willis (vocal, guitar), Habib Konité (vocal, guitar), Lamine Cissoko (kora)Russell Malone (guitar),Amar Sundy (guitar), Dirk Powell (banjo), Cedric Watson (vocal, violin), Grant Dermody (harmonica), Danny DeVillier (drums), Glen Scott (drums, percussion, bass, organ, wurlitzer, slide guitar, vocal, programming), and a lot of other good friends
