Stedet er Music Maker’s Studios i New York. Fløytisten, bassklarinettisten og altsaksofonisten Eric Dolphy har akkurat forlatt plateselskapet Prestige/New Jazz Records, og rett før han gjør sin nærmest legendariske innspilling «Out To Lunch! på Blue Note Records, er han i studio for å gjøre platene «Conversations» og «Iron Man», 1. og 3. juli 1963. Produsent er Alan Douglas, som ble mest kjent for sitt samarbeid med Jimi Hendrix, men som før det også produserte klassiske jazzplater som blant andre «Money Jungle» (Duke Ellington/Charles Mingus/Max Roach).
Tapene fra disse innspillingene blir overlatt til Dolphys gode venner, Hale og Juanita Smith, rett før Dolphy dro på sin sjebnesvangre Europa-turné i 1964. Flere år senere ble en koffert fra Dolphys etterlatenskaper gitt til fløytisten og læreren James Newton, som hadde opparbeidet et nært vennskap til Hale og Juanita Smith. Kofferten ble stående hjemme hos Newton i mange år, før han gikk gjennom den for å sjekke innholdet.
I 2015 kontaktet han Zev Feldman i Resonance Records, og sammen gikk de gjennom tapene som lå i kofferten. Og sammen med The Eric Dolphy Trust i Los Angeles gikk de nøye gjennom koffertens mastertaper med tanke på eventuell utgivelse. Opptakene var i motsetning til de låtene som allerede var utgitt, i mono, og er de eneste mastertapene man kjenner til fra dette studiobesøket.
I studio har man samlet en stor gjeng musikere som bidrar der det er nødvendig. Ikke alle samtidig, men William «Prince» Lasha (fl), Huey «Sonny» Simmons (as), Clifford Jordan (ss), Woody Shaw (tp), Garvin Bushell (fagott), Bobby Hudcherson (vib), Richard Davis (b), Eddie Khan (b), J.C. Moses (dr) og Charles Moffett (dr) fordeler seg smakfullt utover de 19 sporene vi får på de tre platene.
Vi får først «Conversations»-platen med to uutgitte spor, «Muses for Richard Davis» i to versjoner. Ellers får vi litt rufsete, men ytterst sjarmerende versjoner av Fats Wallers «Jitterbug Waltz», Prince Lasha og Sonny Simmons’ «Music Matador», Ned Washington og Victor Youngs «Love Me» og Howard Dietz og Arthur Schwarts’ «Alone Together», før de to takene av «Music for Richard Davis». Og etter en litt ujevn åpning i «Jitterbug Waltz» leveres det strålende musikk, hvor Dolphy er i storform, og spiller over og under og på begge sider av de andre musikerne.
Spesielt synes jeg Dolphy virkelig er på høyden i tredjesporet, «Love Me» hvor vi får en strålende solo, og hans bassklarinettspill i «Alone Together» er av høy klasse. Det er ingen som kan høre at dette er gjort for nesten 50 år siden. Dette er moderne jazz slik jeg er sikker på mange jazzmusikere i dag gjerne ønsker å spille. Strålende. Og kompet pluss de andre musikerne er helt framme på tærne for å levere akkurat slik Dolphy ønsker det.
Så er man over på «Iron Man», som har en litt annen og mer aggressiv tilnærming enn førsteplaten, i alle fall i starten. Tittelsporet swinger upåklagelig, selv om lyden ikke er den aller beste. Men det spiller ingen rolle. Vi får Dolphy i storform i en låt som virkelig klorer i tapeten på veggene. Eddie Khans bass pusher og pusher hele veien og Bobby Hutchersons vibrafon leverer noen fine innsmett over trommene. Å slik fortsetter det. «Mandrake» er en strålende komposisjon, hvor vi får en fin solo av en relativt ung Woody Shaw (dette er faktisk hans platedebut!).
Deretter får vi en nydelig versjon av Duke Ellingtons vakreste ballade, «Come Sunday», som duo med bassisten Richard Davis og Dolphy på bassklarinett. Her viser de to at de virkelig kan kommunisere, og dette tror jeg må være en av de fineste versjonene jeg har hørt av denne nydelige komposisjonen! Så følger hele bandet i Dolphys egen «Burning Spear», hvor lyden ikke er mer enn så vidt tilfredsstillende. Kan hende hadde man litt problemer med såpass mange musikere som skulle levere samtidig, men vi hører godt Dolphys bassklarinett i toppen, og bare det er verdt prisen alene.
Så får vi pianisten Jaki Byards fine «Ode to Charlie Parker» som duo mellom Dolphys fløyte og Davis’ bass. Nok en nydelig versjon av en låt andre har gjort, og her synes jeg også lyden er adskillig bedre.
Deretter runder de av denne andre CDen med Bob James’ låt, «A Personal Statement», som bonusspor. Denne var ikke med på originalutgivelsen av «Iron Man», og er innspilt i WUOM Studios i Ann Arbor den 2. mars 1964. Her får vi Dolphy på altsaksofon, bassklarinett og fløyte, sammen med Bob James på piano, Ron Brooks på bass, Robert Pozar på perkusjon og David Schwartz på vokal. Dette er en kraftfull låt hvor hovedingrediensene er Dolphys altsaksofon og Schwartz vokal, som nesten er klassisk. Jeg kjenner ikke til Schwatrz fra før, men det spiller ingen rolle. Han gjør en strålende innsats i denne «skjæringen», og introen kun med Schwartz og Dolphy er strålende, før det hele brer seg ut og de andre musikerne kommer inn. Dette opptaket er tatt opp ca et halvt år før Bob James platedebuterte med innspillingen «Bold Conceptions» sammen med Brooks og Pozar, før den utmerkede platen «Explosions» kom på ESP-Disk året etter, sammen med Pozar og bassisten Barre Philips. Så dette er noe av det første, om ikke det aller første, plateopptaket med James.
Låten er relativt avansert til å være fra 1964. Det er en spennende kombinasjon av klassisk sang og moderne jazz, som lå mange år forut for sin tid. Alle musikerne gjør en fin innsats, og spesielt synes jeg samarbeidet mellom Dolphy og Schwartz er spennende.
Den tredje CDen er viet alternative opptak av flere av de låtene fra de to første CDene. Og det åpner med en enda bedre versjon av «Music Matador», før vi får to versjoner av «Love Me», «Alone Together», «Jitterbug Waltz», «Mandrake» og «Burning Spear». Personlig synes jeg lyden nesten er bedre på de alternative opptakene, spesielt i det afrikansk-inspirerte åpningssporet «Music Matador», og Dolphys altsaksofon- og bassklarinettspill på «Love Me» begge tagninger, er noe av det fineste jeg har hørt fra Dolphy når det gjelder altsaksofon- og bassklarinettspill.
Men det fortsetter på «Alone Together», hvor Dolphy på bassklarinett og Richard Davis på bass briljerer. Her får vi en tilbakelent versjon som er nydelig, og en lærebok i bassklarinettspill for dagens generasjon musikere. Og det er spennende å høre hvordan Dolphy har påvirket for eksempel tyske Rudy Mahall i måten å traktere instrumentet på i denne låta.
I det hele tatt er dette blitt en samling musikk som alle med sans for hva som skjedde av jazzutvikling på tidlig 60-tall bør skaffe seg. Selvsagt pesielt de som har en viss sans for Eric Dolphy, for særlig på de alternative takene synes jeg vi virkelig får valuta for pengene. Det er gjennomgående strålende spill, og i de nedstrippede versjonene kommer både Dolphy og bassisten Richard Davis virkelig til sin rett.
Den alternative versjonen av «Jitterbug Waltz» er som den første, og det er kun detaljer som skiller dem. Det samme gjelder i grunnen for «Mandrake», som kanskje ikke swinger like godt her som i første versjonen, men det er mer enn godt nok. Soloen til Dolphy er mer sprelsk og spennende her, kanskje, men det er ikke stor forskjell.
Jeg var spent på sistesporet, «Burning Spear» hvor jeg ikke var helt overbevist over lydkvaliteten på versjonen på andre CDen, men det er ikke stort bedre her. Og versjonene blir ganske like, hvis man da ikke går inn og analyserer takt for takt.
I tillegg til de tre platene medfølger det også en fin 100 siders bok om Dolphy og prosjektet med sjeldne fotos tatt av Chuck Stewart, Jean-Pierre Leloir og Val Willmer, essays av Robin D.G. Kelley, Michael Lemesre, Masakazu Sato, Zev Feldman og James Newton, pluss tekster om Dolphy fra John Coltrane, McCoy Tyner, Ornette Coleman og Charles Mingus. Heftet inneholder også intervjuer med Sonny Rollins, Sonny Simmons, Richard Davis, Henry Threadgill, Nicole Mitchell, Steve Coleman, David Murray, Bill Laswell, Oliver Lake, Han Bennink, Joe Chambers, Dave Liebman og Marty Ehrlich.
I følge plateselskapet, så er dette «the holy grail» blant Eric Dolphys plateinnspillinger. Å servere tre plater med Dolphy er en sensasjon i seg selv, for det var ikke så mange plater Dolphy rakk å utgi i eget navn før han døde den 29. juni 1964. Da hadde han vært på Europa-turné med Charles Mingus, og etter den legendariske konserten i Universitetets Aula i Oslo, fortalte han Mingus at han og forloveden hadde tenkt å bli igjen i Europa for en periode, Han var desillusjonert over USA og ville prøve noe nytt. Og det er fra denne samtalen Mingus’ låt «So Long, Eric» kommer, så samtalen hadde nok startet før Oslo-konserten, hvor denne låta var et av høydepunktene. Han rakk å spille med amerikanske musikere som Donald Byrd og Nathan Davis i Paris, og gjorde noen ikke helt vellykkede konserter med Misha Mengelberg og Han Bennink i Hilversum i Nederland. Han planla også en innspilling med Albert Ayler, og snakket om hvor mye han ønsket å spille med Cecil Taylor i Europa, og han planla å starte et band med Woody Shaw og Billy Higgins. I tillegg jobbet han med å skrive en strykekvartett med tittelen «Love Suite».
Men så langt kom han aldri. Han døde i Berlin den 29. juni 1964, etter å ha falt i koma på grunn av diabetes.
Platen utkommer på 3 LPer og 3 CDer (CDene kommer ut den 25. januar 2019), så det er bare å gjøre klar for julegaven til seg selv, eller noe å toppe ønskelisten med. Jeg regner med at julenissen har fått med seg denne utgivelsen, og vil glede mange med en boks med LPer under treet.
Anbefales på det sterkeste!
Jan Granlie
Eric Dolphy (as, fl, bcl), William «Prince» Lasha (fl), Huey «Sonny» Simmons (as), Clifford Jordan (ss), Woody Shaw (tp), Garvin Bushell (fagott), Bobby Hudcherson (vib), Richard Davis (b), Eddie Khan (b), J.C. Moses (dr) og Charles Moffett (dr), Bob James (p), Ron Brooks (b), Robert Pozar (perc), David Schwartz (v)
[amazon_link asins=’B07HQ7LJQ2′ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’ace86162-e8f2-11e8-9fc6-9f46ad3de814′]
