Saksofonisten Eric Dolphy oppholdt seg mye i Europa på slutten av sitt relativt korte liv. Han døde den 29. juni 1964, og den 8. september 1961 var han i København for å gjøre konsert i Studenterforeningens Foredragssal. Her spilte han sammen med et av «danskekompene», med Bent Axen på piano, Erik Moseholm på bass og Jørn Elniff på trommer.
Musikken er utgitt tidligere som «Eric Dolphy in Europe, Vol. 3» på Debut Records, som også ble utgitt som «Copenhagen Concert with Eric Dolphy, Vol. 1». Nå er Københavnkonserten ute på plate igjen, denne gangen også med fire bonusspor («Woodt’n You», «Laura», «Glad to be Unhappy» og «In the Blues [version 2]»). Disse sporene er fra den samme konserten, men så vidt jeg vet, er de ikke med på de tidligere utgavene.
Det starter med «In the Blues», som også hadde tittelen «I Don’t Know Why». Og allerede fra første tone, hører vi at Dolphy er i storslag. Og selv om de tre danskene i kompet ikke helt når opp til Dolphys nivå i sitt spill, er det ikke langt i fra. Bent Axen viser seg som en fin pianist, som ligger i et litt mer moderne landskap enn de fleste av de andre danske pianister på den tiden. Elniffs trommesolo er helt ok. Men det er Dolphys fine altsaksofon som styrer skuta gjennom hele låta.
Andresporet, «God Bless The Child» er Dolphy solo på bassklarinett, og resultatet er, som de fleste kjenner fra før fra andre versjoner, strålende. Han var en mester på det, på den tiden, litt ukonvensjonelle instrumentet bassklarinett, og det er få som i ettertid har vært like interessante å lytte til på den lange «lakrispipa». Og drøyt sju minutter med denne versjonen, er verdt prisen på hele platen.
I Jerome Kern og Dorothy Fields «The Way You Look Tonight» er hele kvartetten på plass igjen, og de tre danskene får virkelig kjørt seg når Dolphy setter i gang i hurtig tempo. Men de følger han fint hele veien. Og pianosoloen til Axen er kreativ og spennende.
Deretter følger Sonny Rollins’ «Oleo», og Dolphy er tilbake på bassklarinetten. Og å høre Rollins-låta bli tolket på denne måten, med bassklarinett, er originalt og litt frekt.
I «Hi-Fly» får Erik Moseholm en pustepause, og Chuck Israel kommer inn på bass. Her plukker Dolphy fram fløyta, et instrument jeg synes er relativt vanskelig å kombinere med jazzuttrykket. Men en av de jeg synes får det til er Dolphy. Her får vi en flott duett mellom Dolphy og Israel, hvor Dolphy briljerer i stor stil til et stødig basskomp. I tillegg leverer Israel en velfundert solo, som er en god kontrast til Dolphys «fløytelek». En mektig versjon!
Så er vi over i bonussporene, som altså ikke ble med på originalplaten. Gillespies «Woody’n You» går unna i sedvanlig Dolphy-tempo, med himmelstormende altsaksofonspill og et komp som jobber iherdig med å følge kapellmesteren. Men hele veien gjennom låter det fint, og pianosoloen til Axen er strålende.
Og slik forsetter det. I Raksin og Mercers «Laura», høres det ut som Dolphy lengter kraftig etter Laura, så lyrsik og fint spiller han, og i Rodgers og Harts «Glad To Be Unhappy» finner Dolphy igjen fram fløyta, og de gjør en vakker balladetolkning av låta, før de runder av med andre versjon av Dolphys egen «In The Blues», som er en litt mer uorganisert utgave enn åpningssporet, særlig helt i starten, men de tar seg raskt inn igjen, og vi får en helt ok versjon. Men man kan kanskje forstå at denne versjonen ikke ble valgt på den opprinnelige platen.
«In Europe» er blitt nok en fin plate fra Eric Dolphy. Jeg synes han blomstrer gjennom de fleste sporene, og de tre danskene klarer seg overraskende bra i sammenhengen.
Jan Granlie
Eric Dolphy (as, bcl, fl), Bent Axen (p), Erik Moseholm (b), Chuck Istrael (b), Jørn Elniff (dr)
